– Nå må jeg tenke meg om, jeg er nok ganske kjedelig. Jeg har noen bøker der, og et nettbrett og noen aviser.
– Blir det raskt slik at nettbrettet trekker mer enn bøkene?
– Jeg liker å lese og har lest mye, men jeg er blitt dårligere og dårligere til å lese bøker. Det har noe med hverdagen å gjøre, det blir fort mange barnebøker i stedet.
– Du er i stort selskap. Hva er titlene på bøkene?
– Jeg har snappet med meg den nye til Jo Nesbø, «Tørst». Og så har jeg en gammel favoritt, Giovannino Guareschi «Don Camillo». Den tar vel utgangspunkt i en avisføljetong som siden er blitt bøker, med humoristiske fortellinger fra etterkrigstiden i Italia, og med konflikter mellom prestene, borgerskapet og kommunistene.
– Mens alle andre leser Elena Ferrante, nærmer du deg nyere italiensk historie fra en annen vinkel!
– Jeg kom over den en gang da jeg var i tyveårene. Det er morsomme fortellinger om viktige ting, om hvordan ellers gode standpunkter kommer til kort hvis man er for steil. Temmelig lokalt perspektiv, men med allmenngyldige temaer.
– Noen bøker som har betydd spesielt mye for deg?
– Jeg vokste opp på 1980-tallet, og det er en del norske forfattere som farget ungdommen. Ingvar Ambjørnsens «Hvite niggere» og «Den siste revejakten», så klart. Og Lars Saabye Christensen har nok hatt en betydning.
– Du nevnte barnebøker. Gjenskaper du din egen glade oppvekst eller søker du deg til nye ting?
– Fjortenåringen er nok ikke så interessert i at jeg leser for ham lenger, men jeg har også en på tre og en på seks. Og hun på seks har begynt på skolen og har skjønt hvordan hun kan få lesestunden med «Detektivbyrå nr 2» til å vare tre ganger så lenge. Nemlig ved at hun leser selv.
– Brains. Hvordan er fordelingen mellom klassisk barnelitteratur og det nye?
– Det er lett til at man tyr til det man selv var glad i. Men med nye tider er det nye ting som fenger, og det trenger jo ikke være dårligere, det kan til og med være bedre.
– Men i påsken holdes tradisjonen med krim?
– Ja, da blir det «Tørst».

Øyvind Horpestad