– Nå leser jeg «Big Data» av Victor Mayer-Schönberger og Kenneth Cukier.
– Det er der de skriver om hvordan Google kan forutse hvor influensaepidemier starter, med utgangspunkt i små endringer i hva folk søker etter?
– Ja, det er den de starter med for at man skal bli hekta, og det virket på meg.
– En mer lettvint bok om samme tema er «Dataclysm», av en av skaperne til et stort nettdatingselskap. Der oppdaget han at to av de aller mest avgjørende spørsmålene for om folk passer sammen, er «liker du skumle filmer?» og «har du reist i utlandet på egen hånd?» Er bøker som «Big Data» representativ for din lesing?
– Forholdsvis. Jeg har bodd i Oxford, og det er lite som slår å besøke tempelet Blackwell's, en av verdens mest interessante bokhandler. Når vi reiser dit handler vi kasse på kasse som vi sender hjem.
– Herlig. Men hører ikke dette tidligere tider til? Så man en spennende bok i utlandet før, måtte man jo kjøpe den, for sjansen kunne kanskje aldri by seg igjen. Nå får man den jo alltids i posten, hvis man vil.
– Eller man trykker «kjøp» på Kindle. Men det er noe eget med hylle etter hylle i et slikt miljø, med veldig kompetente ansatte, og modusen der man kikker rundt og tar med seg en bok i kafeen.
– Viktig bok?
– John Searles «Construction of Social Reality». Nå er ikke jeg filosof, men jeg forsto Searle som at noe kan være objektivt sant, fordi alle er enige om det. En dollar er en dollar, fordi vi er enige. Sier noen at det bare er et stykke papir, vil vennene tro det er på tide med et sykehusbesøk.
– Dette er også argumentet til Yuval Harari i «Sapiens». Vår arts evne til å skape fortellinger har gjort oss til de vi er.
– Den har jeg, med skam å melde, bare lest to kapitler av. Det jeg ble fascinert av, er forestillingen om at kanskje det ikke er vi som har foredlet frem korn, men kornet som har brukt oss.
– Bøker i barndommen?
– «Historien om»-bøkene. Jeg husker de om Edison, Mozart og Churchill. Og om Hellen Keller, det var virkelig en beskjed om å slutte å klage over egne små utfordringer.(Vilkår)

På nattbordet: Bjørn Haugstad