Mandagens redegjørelse fra DNBs konsernsjef Rune Bjerke skulle i hovedsak besvare ett spørsmål: Finnes det en troverdig forklaring på at han og resten av toppledelsen ikke visste noe om skatteparadisselskapene?

Det er jo fortsatt noe av det som er så vanskelig å få tak på etter noen spaltekilometer med Panama-stoff i norske aviser. Hvordan kunne dette «gå under radaren»?

Bjerke gjentok mandag det han sa da saken sprakk: DNB burde ikke ha medvirket til å etablere disse selskapene.

Nei. Man trenger ikke Bjerkes fartstid i norsk næringsliv og politikk for å forstå at hjelp til å gjemme bort formuer i utlandet, ikke kan være en tjeneste en bank som har staten som største aksjonær og kampen mot økonomisk kriminalitet som prioritert oppgave, kan tilby. Men den gjorde det likevel. Så hvordan kunne det skje?

Bjerkes forklaring er brudd på interne retningslinjer:

Nye produkter skulle sendes på høring i konsernet før de ble tilbudt i markedet. Det ble ikke gjort. Man trenger ikke å være spesielt konspiratorisk anlagt for å ane hvorfor.

Internrevisor i Luxembourg var også godt under pari. Vedkommende, som sluttet i 2007, var også konsulent på deltid, og var den som utviklet de tvilsomme selskapskonstruksjonene – et annet brudd på de interne retningslinjene.

Så kan man spørre: Om internrevisjonen ikke fungerte og den lokale ledelsen i Luxembourg førte Oslo bak lyset i 2006, hvordan kan det fortsatt ha gått under radaren i 2007? Da daværende finansminister Kristin Halvorsen begynte å stille spørsmål ved DNB Luxembourgs formuleringer om diskresjon og luxembourgsk banksekretesse?

Her tegner Bjerke et bilde av en lux-avdeling som hele tiden «rapporterte positivt» om virksomhetens gjøren og laden. I den positive rapporteringen inngikk åpenbart ikke å fortelle Oslo ubehagelige detaljer.

Som relativt fersk konsernsjef i 2007, «følte» ikke Bjerke at han hadde grunn til å presse på for å få svar, heller.

Og hverken fra Finansdepartementet eller Finanstilsynet kom det signaler om at DNB skulle gjort mer, understreket Bjerke på pressekonferansen.

Og slik fortsatte det. Mens organisering i lavskattland og juks i skatteparadiser ble et stadig hetere tema i offentligheten, levde Bjerke og resten av konsernledelsen i lykkelig uvitenhet om at DNB selv var involvert i tvilsom business. Tvert imot, går det frem av bankens redegjørelse, ble det ved Luxembourg-kontoret gjennomført flere tiltak for å unngå at konsernets tjenester ble misbrukt, så som forbedrede skjemaer til rapportering til norske skattemyndigheter.

At de som visste, holdt kjeft om realitetene, er forsåvidt ingen stor gåte. Å komme trekkende med Seychellene når finansministeren sto og viftet med pekefingeren, kan ikke ha vært særlig fristende.

Burde noen ha lagt sammen to og to? Flere satt ifølge Bjerke med «fragmenter» av informasjon om DNBs lavskattetilbud. Noen må også ha sittet med adskillig mer enn fragmenter. Ifølge styrets redegjørelse mottok bankens Konsernrevisjon i Oslo dokumenter som viste at «etablering i lavskattland» sto på DNBs meny i Luxembourg, uten at det foranlediget «nærmere undersøkelser».

I sum: Det var muligens ikke så mange som visste alt, men det var mange flere som visste en hel del. Når gjentatte formuleringer i diverse dokumenter om lavskattland og Luxembourg passerer uten at noen stiller spørsmål, kan det også tyde på at det var ting man ikke ønsket å vite.

Les hele avisen(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.