Det har pågått i månedsvis. Den greske statsministeren Aleksis Tsipras har gang på gang spådd at en ny avtale med EU vil foreligge i løpet av noen dager. Avtalen vil frigjøre milliarder i krisestøtte, som grekerne trenger for å betale avdrag på internasjonale lån, samt lønninger og pensjoner.
Men ukene kommer og går. Partene – EU, Den europeiske sentralbanken og IMF på den ene siden og den venstreradikale greske regjeringen på den andre – står like langt fra hverandre. Långiverne forlanger pensjonsreform, privatiseringer og slanking av offentlig sektor. Tsipras svarer nei, han vil ikke bryte løfter han har gitt velgerne.
Underveis har grekerne klart å skrape sammen penger til å betale avdrag til forfallstid. Fylker og kommuner er beordret å tømme kassene. Tidligere denne måneden røk regjeringens krisefond.
Nå er det bred enighet om at enden er nær. Grekerne kan kanskje skrape sammen 300 millioner euro, som forfaller 5. juni, men umulig tilsammen 1,25 milliarder, som forfaller før 20. juni.
Sjansen for at långiverne bøyer av, regnes som minimale.
Tsipras kan foreta en ydmykende politisk retrett, som trolig vil utløse krise i regjeringspartiet Syriza, der en sterk venstrefløy nekter ethvert kompromiss.
Alternativet er at Hellas blir det første utviklede landet som ikke betaler avdrag til IMF. Hellas vil bli utestengt fra de internasjonale kapitalmarkedene. Neste stasjon er kapitalkontroll og Grexit – utmarsj fra eurosamarbeidet.
Grekerne vil oppleve det verst. Da Syriza tok over regjeringsmakten i vinter, hadde Hellas en forhandlingsfordel. Om landet sluttet å betale avdrag på internasjonal gjeld, ville det ellers gå rundt økonomisk. Siden har skatteinntektene stupt, på grunn av den usikre situasjonen. Staten vil ikke ha nok til å betale lønn og pensjoner.
De internasjonale reaksjonene er langt mer uforutsigbare.
Pessimistene spår en dyp nedtur, som etter Lehman Brothers-kollapsen i 2008. Hele eurosamarbeidet kan være truet. Andre mener at en krise i en liten økonomi i Europas utkant er «håndterbar».
Det beste argumentet for at rystelsene blir begrenset, er at dette ikke kommer som noe sjokk. De fleste forhåndsvarslede kriser blir ikke noe av.
Ingen vil innrømme det åpent, men lekkasjer og sunn fornuft tyder på at sentralbanker, regjeringer og internasjonale institusjoner for lengst har lagt planer for å begrense skadevirkningen av en Grexit. Tyske Spiegel refererte i mars en konfidensiell plan fra IMF for å hindre at en gresk krise skal ramme utsatte land som Spania, Portugal og Irland. I Hellas har havnemyndighetene begynt å utferdige kontrakter for «betaling i euro eller gresk nasjonal valuta».
Og noen ser muligheter.
Ifølge mediemeldinger i helgen – ingen bekreftet – skal man i tyske regjeringskontorer vurdere sjansene til å slå to fluer i ett smekk. Mens Hellas vakler mot stupet, er den britiske statsministeren David Cameron på europeisk rundreise, med krav om å gjøre EU til en mer markedsbasert og mindre politisk union. Mye er vanskelig, fordi noen av Camerons ønsker krever vanskelige traktatendringer.
Med en Grexit vil likevel så mye komme i spill at tyskerne ser handlingsrom. På den ene siden vil en gresk tragedie vise prisen ved uansvarlig økonomisk politikk og åpne for et mer disiplinert og institusjonalisert økonomisk samarbeid mellom eurolandene. Eurosonen vil etterhvert bli mer lik en føderalstat.
Samtidig kan man lage klarere ordninger for EU-land som ikke ønsker eller makter å være med i det tetteste samarbeidet – altså det britene ønsker.
«Man bør ikke kaste bort en god krise», blir det fremholdt.
Aleksis Tsipras kan komme til å endre europeisk politikk, skjønt på en helt annen måte enn han ønsker.
