Jeg garanterer for De grønne

I DN 28. august hevder Bård Bjerkholt at Miljøpartiet De Grønne (MDG) ikke kan sin makroøkonomi og at det trenger «noen med doktorgrad i økonomi» til å rette opp i partiets uforstand. Jeg har slik doktorgrad og kan garantere at MDGs program er konsistent.

Programmet henger på greip på tross av at det representerer et dramatisk brudd med etterkrigstidens monomane vektlegging av vekst.

MDGs fremgang siden etableringen viser at det (heldigvis) er stadig flere som stiller spørsmålet «Hva er formålet med livet?» – og som ikke liker svaret «Jevnt voksende forbruk».

Hovedpilarene i MDGs økonomiske politikk – eller la meg si de delene som irriterer Bjerkholt mest – er:

• gradvis reduksjon av den årlige arbeidstid (med to prosent per år)
• en planmessig utfasing av petroleumsnæringen (på 20 år)
• en overføring av den frigitte arbeidskraft (200.000 årsverk) til de sektorene som vil trenge mye mer arbeidskraft frem mot 2050, nemlig helse, omsorg, personlig tjenesteyting og turisme, vår nye arbeidskrevende eksportnæring.

De grønne ønsker å gjøre dette fordi de tror at deres program vil lede til større tilfredshet i befolkningen og bidra til å senke Norge økologiske fotavtrykk.

Bjerkholt hevder at programmet ikke er gjennomførbart. Det er tøv. Programmet tilfredsstiller alle krav til økonomisk konsistens. MDG vil ikke bruke flere arbeids­tagere enn vi har her i landet. partiet vil ikke importere mer enn hva vi kan betale for gjennom vår eksport, og partiet vil ikke få anledning til å sette sitt program ut i livet hvis ikke velgerne er villige til å betale den ekstra skatt som det vil kreve å øke fellesforbruket på bekostning av redusert personlig forbruk.

Men Bjerkholt har rett når han impliserer at programmet er ukonvensjonelt. Det er helt sant. Spesielt viktig er det at MDGs program ikke er kostnadseffektivt (for å bruke makroøkonomenes stamme­språk). Det er bevisst kostnadsineffektivt. Det leder ikke til høyest mulig vekst i bnp, valutainntekt og forbruk.

Men programmet vil lede til økende tilfredshet, mener MDG. Hvorvidt dette er riktig, vil vi aldri få vite – siden vi aldri vil få kjøre et parallelt eksperiment, med et alternativt Norge. Men jeg tror MDG har rett: et flertall vil få det bedre om MDGs program ble satt ut i livet.

De grønnes program er et voldsomt brudd med fortiden. Siden 1945 har Norge styrt enøyd mot kostnadseffektivitet, det vil si den allokering av ressursene som gir høyest vekst i landets produksjon av varer og tjenester (gitt den gjeldende diskonteringsrente). Nå foreslår partiet at vi skal sikte mot økt tilfredshet i stedet.

Mitt hovedpoeng er at dette er fullt mulig. Men det forutsetter selvfølgelig at det er et flertall i befolkningen for MDGs ukonvensjonelle løsning av det moderne, steinrike, tjenestesamfunnets problem. Og det er ikke gitt.

Programmet vil bli hilst velkommen av en rekke grupper – de som ønsker stabil inntekt og mer fritid i stedet for hardere arbeid og stigende inntekt, de som forbruker alt de tjener («arbeidere»), og de om er opptatt av naturen. Likevel vil forslaget bli møtt med intens uvilje i andre grupper – de som tjener mer enn de forbruker («eiere»), de som arbeider i de skitne sektorene som må nedlegges, og de som mener at lav skatt og en svak stat er å foretrekke uansett.

Det er derfor fullt mulig at det ikke vil bli flertall i befolkningen for de fornuftige omleggingene som MDG anbefaler.

Men det er viktig at partiet eksisterer og får oss til å tenke gjennom at det finnes alternativ. Og at det ikke stoppes av en lavpannet reaksjon om at dette ikke er mulig – bare fordi programmet avviker fra de konvensjonelle anbefalingene fra fortidens tolkning av neoklassisk makro.

Norge har et enormt handlingsrom på noen tiårs sikt, men bare dersom vi klarer å bli enige om å avvike fra den tvangstrøyen som kortsiktig lønnsomhet og kostnadseffektivitet har lagt oss i siden 1945.

Til sist, til dem som frykter at dette ikke går an i et lite land som inngår i den store verdens­økonomien. Gled dere over at vi har vår egen valuta – den norske krone – som vil sørge for at kostnaden for eventuelle feilskjær i politikken vil bli jevnt fordelt mellom alle nordmenn. Akkurat som i de siste 12 månedene, hvor all import er blitt 30 prosent dyrere ganske enkelt fordi vi ikke klarte å redusere vår oljeavhengighet i tide.

Jørgen Randers, professor emeritus, Handelshøyskolen BI

Artikkelen fortsetter under annonsen

Vis alle stillinger

Les hele avisen(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.

Se DNTV: Dette blir Jonas provosert av: