Rundt verden på en dag

Om man er opptatt av moderne musikk og dens potensiale, er det vanskelig å ikke ha en stor respekt for Prince. I timene, eller var det minuttene, etter budskapet om artistens sjokkartede bortgang torsdag kveld norsk tid, var manges feed og tanker allerede gjennomkokt av korte, støtvise thinkpieces om hans betydning, for den enkelte og for populærkulturen som helhet. Noen har sterke minner fra en oppvekst med hans musikk i en gitt tid av livet, men ringvirkningene av musikken hans har vært vel så store.

Han har sjelden befunnet seg på dem selv de siste tiårene, men om man hører på hitlister i dag, og langt nedenfor dem også, er det stadige glimt av hans forskjellige musikalske signaturer hos yngre artister, i flere sjangre. I mange former for avansert elektronisk dansemusikk, i pop, i rock, i soul, og i jazz. Hans business-bevegelser i musikkbransjen ble i mange år latterliggjort, men også der, i ønsket om uavhengighet og selvbestemmelse, var han en foregangsfigur.

Vanvittig virtuose konserter

Den tilsynelatende endeløse mengden av innspilt musikk han har skjenket verden, i utgitt eller uutgitt form, i et konkret omfang ingen av oss vel egentlig er klar over, bør kunne resonnere så lenge det finnes brusk igjen i menneskeøret. Noen hoverer selvfølgelig over den svulmende sentimentaliteten som flommer over sosiale og usosiale medier når kjente personer dør, men musikk, kunst og følelsene som er knyttet til den er viktige, selv, eller nettopp i, en tilsynelatende gudløs verden. Prince var en musiker som kunne skape disse øyeblikkene av transcendens.

Spesielt i hans vanvittig virtuose og ofte flere timelange konserter, der hans evner som gitarist, bandleder, funkvokalist og danser trollbandt publikum (gjerne med påfølgende after show-konserter), men også hans evne til å være trollmann i innspillingsstudioet. Produksjonsverdiene hans, innfallene, den umiddelbare tenkningen om lyd som havnet rett på båndet — alt dette var skapt av et helt annet ribben.

Lite entusiasme å spore selv blant blodfans

Spørsmålet er bare hva vi savner. Da det for to uker siden ble annonsert at Prince skulle utgi sine (ifølge pressemeldingen ikke overraskende «ukonvensjonelle») memoarer neste år, med arbeidstittel «The Beautiful Ones», var det lite entusiasme å spore, selv blant hans mange blodfans.

Det dreier seg ikke bare om hans karakteristiske ortografi og litterære og åndelige stil de siste par tiårene. Hans privatliv interesserte de færreste, og selv de som av høyst åpenbare grunner setter hans musikalske kunstnerskap høyt, hadde lært seg å skille mellom enkeltpersonen og verket. Hva skyldes det? Ikke at hans liv var så uvesentlig, eller forkastelig, selv om sider av det unektelig var irriterende, eller i alle fall besynderlig. Men fordi hans musikalitet overskygget alt. Det var dét alt handlet om.

En gammel sjel

Han kan muligens kalles et ikon fra åttitallet, på grunn av «Purple Rain», alle radiohitene og album-mesterverkene han kom med på rekke og rad gjennom hele det tiåret (det kom flere etter det, om enn litt ufullendte). Men hans person og musikk har ikke først og fremst definert en era. Han var en gammel sjel og ute av verden allerede fra starten, med en energi og et sitrende skaper-jeg man sjelden vil se maken til. Det er bare å høre på hvilket som helst liveopptak, selv de bare fra noen dager siden, med ham alene med piano.

Mytologien vil ha det til at han som pur ung og søkende gutt hadde oppsøkt den sjelfulle multiinstrumentalisten og rockestjernen Todd Rundgren etter en konsert i hjembyen Minneapolis, med luen og en demokassett med egne låter i hånden, for så å bli avvist backstage. Da han dro hjem alene og bitter, ble han bare mer innbitt på å klare det selv. Amerikansk popkultur skulle etterhvert få varige merker av det. Han skulle komme til å sette rase, kjønn, seksualitet, mannsrolle, identitet, legning og religion i konstant spill, og alt dette satt til oppsiktsvekkende fengende og merkelig musikk.  

De eiendommelige hybridene

Litt for mange forbinder ham med julebordhits som «Kiss» eller «Sexy MF», det er bare så uendelig mye mer å ta av. Musikken hans som regel er tatt vekk fra kanaler som Spotify og YouTube, og hans generasjonsfeller og de under der, har muligens ryddet vekk de gamle platene, så man blir atter en gang tvunget inn på Tidal, den omdiskuterte men musikervennlige tjenesten der det finnes veldig mye, dog slettes ikke alt.

Der er det naturlig å søke mot de eiendommelige hybridene av new wave og discofunk som finnes på de tidlige albumene «Dirty Mind» (1980) og «Controversy» (1981), det er den blomstrende psykedeliapopen på underkjente «Around The World In a Day» (1985), det quiltaktige mesterverket «Sign o the times» (1987) som egentlig var en kompromissløsning fra plateselskapet i stedet for etpar andre album han hadde ønsket å utgi.

Blant de aller største

Det finnes mange andre store plater i katalogen hans. Og store låter han skrev og heller ga til andre artister. Men hvorfor ikke gå for et av de mange andre og mindre fundamentale og viktige albumene som finnes der, for eksempel «One nite alone …» fra 2002, der han hovedsaklig kun er er ustyrt med piano og mikrofon. Hans versjon av Joni Mitchells «A Case of U» er umistelig, og låter som «Avalanche» er totalt gripende. Skrevet og innspilt i en fei, slik så mye av hans musikk ble.

Ved juletider utga han «HITnRUN Phase Two», der han enkelt kunne riste av seg låter av høy kvalitet som jazzfunkete «Black Muse», ekstatiske «Xtraloveable», eller den politiske singelen «Baltimore». Han kunne øyensynlig utføre slike ting i en håndvending, men som plateartist var han nå først og fremst til for spesielt interesserte. Hans ekstreme musikalitet fikk best og mest allmengyldig utløp på scenen, der han egentlig ikke hadde noe sidestykke, og kunne levert i tiår fremover. Det er ikke et utslag av øyeblikkets hybris å nevne ham på linje med de aller største i amerikansk musikk noensinne.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.

 

 

Les også: Prince er død

Blokkeres av Prince  (+)