Å binde renten gir større forutsigbarhet for rentekostnader i bindingsperioden og kan i mange tilfeller regnes som en forsikring mot renteøkninger.
Ulempen er at man ikke får nyte godt av en eventuell rentenedgang i bindingsperioden; eksempelvis ved den kraftige rentenedgangen fra 2002 til 2004.
Kunder med fastrentelån erfarte at det var ”dyrt” å ha bundet renten når de ikke fikk rentenedgang på sine lån. At andelen utlån med rentebinding i Norge er lav, kan også følge av at det har vært få muligheter til å binde renten for mer enn fem år.
Til sammenligning har det i blant annet Sverige og Danmark vært vanligere at publikum binder renten på sine lån i godt utbygde markeder for lange fastrentelån med gunstige betingelser.
Andre årsaker til Norges lave fastrenteandel for utlån kan være at den flytende renten har ligget markert lavere enn fastrenten, og at flere låntakere derfor kan ha vurdert fastrentelån mer som spekulasjon enn forsikring, Norges Banks renteforventninger er videre klart kommunisert til markedet.
En låntaker kan gå ut av en rentebindingsavtale, men må normalt betale en overkurs hvis fastrenten er høyere enn den flytende. Om fastrenten er lavere enn den flytende renten, kan låntaker få utbetalt en underkurs om han kan gå ut av fastrenteavtalen.
Kilde: SSB(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.