Mandag fortalte DN.no at advokat John Christian Elden, som har representert småsparer Ivar Petter Røeggen og Forbrukerrådet i kampen mot DNB, vurderer bedragerisøksmål mot DNB og de andre bankene som har solgt strukturerte spareprodukter og underkommunisert risikoen i disse.
Målet er å sikre erstatning til alle som har gått inn i avtaler med banken de ikke har skjønt rekkevidden av.
Les også: John Chr. Elden vurderer bedrageri-søksmål mot bankene
- Det er absolutt en prosedabel sak fra Eldens side, sier Alf Petter Høgberg. Han er professor i rettsvitenskap ved Universitetet i Oslo, og har spesialisert seg på både avtalerett og strafferett.
Høgberg mener Økokrim burde komme på banen.
- Hvilken risiko banken forsettelig kan eksponere kundene for uten at det rammes av lovens bedrageribestemmelse, er kanskje noe Økokrim burde se på, sier han.
- Ikke over loven
Røeggens seier i Høyesterett fredag innebærer at DNB må betale tilbake de 230.000 kronene Røeggen har tapt. Men det betyr ikke at banken blir straffet på annet vis for å ha solgt de såkalte garanterte spareproduktene til sine kunder.
Høgberg mener Elden har et godt poeng når han vurderer bankenes handlingsmåte opp mot straffeloven.
- Man står ikke over loven fordi man er bank, minner jusprofessoren om.
Han mener bankene kan stilles til ansvar om de har rigget det slik at de sikrer store gevinster til seg selv og eksponerer kundene for potensielt store tap.
- I mange tilfeller vil nok de objektive vilkårene i straffelovens paragraf 270 sies å være oppfylt, kanskje også i Røeggens tilfelle, sier Høgberg, med referanse til den delen av straffeloven som omhandler bedragerier.
- Men det er ikke tilstrekkelig i seg selv. Hele forholdet må ansees å være rettsstridig, sier han, og forklarer at dommen fra Høyesterett kan telle med i den vurderingen.
Høyesterettsdommen kan få betydning
- Det blir en vurdering av om det har skjedd noe utilbørlig. Da kan man se hen til annen, sivil lovgivning. I Røeggen-saken har Høyesterett kommet til at avtalen var i strid med avtalelovens paragraf 36 og det kan tale for at det virkelig er rettsstridig. Det er et moment i utilbørlighetsvurdering, sier han.
Likevel understreker rettsprofessoren at det ikke alltid er opplagt hva som er bedrageri og hva som ikke er det:
- Rent teknisk skjer bedragerier hele tiden, men det er sjelden det blir påtalt, sier Høgberg, og forklarer:
- Om du skal kjøpe en bil og sier til bilforhandleren at du bare har 100.000 eller 500.000 kroner tilgjengelig til bilkjøp, så er det en akseptabel forhandlingsteknikk, og ikke bedrageri.
Riset bak speilet
Høgberg oppfatter Eldens utspill som et forsøk på å tvinge banken til ikke å påberope seg foreldelse, hvor riset bak speilet er en mulig anmeldelse for bedrageri.
Jusprofessoren mener mye tyder på at bankene tilnærmet har spilt lotto med kundenes penger, og at de har regnet ut hvor mye av det investerte som måtte settes til side for å garantere at lånet kunne innfris når avtaleperioden var over.
- Det overskytende har de satset med høy risiko.
Kronglete
Politiadvokat Rangvald Brekke ved Oslo politikammer har lang erf#229 med bedragerisaker. Han mener det er en kronglete prosess å bevise bedragerier. Etter bedrageribestemmelsen må minst fem objektive vilkår være på plass. I tillegg må man påvise at det foreligger såkalt subjektiv skyld.
- Det er lov å selge et dårlig produkt. Du kan selge en bruktbil uten at du kommer i en bedragerisituasjon hvis kunden er klar over at dette er et vrak. Da vil jo prisen avspeile det. Så er det over i de situasjonene der du gir inntrykk av at det ikke er et vrak. Her er det glidende overganger, presiserer han.
Bankene
Politiadvokaten drar opp to måter å angripe en slik anmeldelse på:
- Du kan anmelde selskapet for straffbar overtredelse som foretaksstraff. Da må du påvise at det har blitt begått straffbare handlinger av noen i selskapet på vegne av selskapet, forklarer Brekke.
Selgerne
Man kan i tillegg vurdere å anmelde enkeltpersoner.
- For eksempel selgere av disse produktene eller deres ledere for med viten å vilje ha solgt produktene. Denne bedrageribestemmelsen krever at kunden har vært i en villfarelse og at selger er klar over villfarelsen og utnytter den for selv å tjene penger, presiserer Brekke.
Uansett må ha skjedd i vinnings hensikt og vinningen må være uberretiget.
Enten kan foretaket lage en villfarelse, ved å selge et produkt man vet er et tapsprodukt ved å utgi det for å være et sikkert produkt, skisserer politiadvokaten.
- Så styrker man den villfarelsen og forleder vedkommende til å signere på dette, fortsetter han.
Må bevises
Hvis en slik sak kommer til retten vil stå om hvorvidt kunden var i villfarelse da den skrev under spareavtalen og om selger eller bankene var klar over dette og utnyttet det i vinnings hensikt, mener Brekke.
- Visste bankene konsekvensen da de solgte dette? Det er gjerningsmannens kunnskap på gjerningstidspunktet som gjelder. Det er ingen enkel bevisføring på dette her.
Politiadvokaten mener avtalelovens paragraf 36, som DNB ble felt på i Høyesterett, nettopp tar utgangspunkt i sakene som ligger i grenseland mellom avtaler som er helt i orden, og de avtalene som åpenbart er bedragerier.
Uansett er det politiet eller påtalemyndigheten som avgjør om en slik bedragerianmeldelse blir etterforsket.
Alternativ bestemmelse aktuell
Brekke minner om at beviskravene er langt strengere i straffesaker enn i sivile saker.
- Det kan bli vanskelig å påvise tapspotensialet. Det er en vanskelig bevisvurdering rent straffesrettslig, sier Brekke.
Han trekker derfor frem en alternativ bestemmelse som kanskje kan brukes: Straffelovens paragraf 271 a som omhandler det å ved grov uaktsomhet foreta bedrageri.
- Den brukes sjeldent, men kan være aktuell i de tilfellene det er vanskelig å bevise hva man visste på gjerningstidspunktet, sier politiadvokaten.
Les også: Kan miste 50 millioner i Kypros-bank
<b>Yara-bestikkelser til libysk topp</b>
<b>Sharif på felgen</b> (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.