– Venner jeg studerte med på Harvard, sa det var moralsk forkastelig. Kolleger fra hæren oppfordret meg til ikke å gå over til «the dark side», sier Sean McFate over en uvanlig sprakete telefonlinje fra Washington D.C.
Fra kontoret på National Defense University forteller professoren om arbeidet med boken «The Modern Mercenary». Materialet bygger på syv år med research samt fire år med personlig erfaring fra forskjellige skarpe oppdrag for militærselskapet DynCorp International i forskjellige deler av Afrika.
I høst ble fire ansatte i det amerikanske militærselskapet Blackwater, nå Academi, dømt for drapet på 17 sivile i Bagdad 2007. Sektoren er like myteomspunnen som kontroversiell, og «The Modern Mercenary» er den første boken skrevet fra innsiden. McFate kaller den uten politisk agenda, likevel er han bekymret for hvordan veksten i sektoren på sikt vil påvirke internasjonal stabilitet.
– Hvordan DynCorp reagerte på boken? Ekstremt negativt, sier McFate.
– Det vil helst være et selskap som tjener tre–fire milliarder dollar i året, men som ingen har hørt om.
HÅNDPLUKKET
Sean McFate havnet i den private militærsektoren ved en tilfeldighet. Først studerte han ved Brown University, og etter mange år som instruktør og fallskjermjeger i det amerikanske forsvaret, trakk han i sivil som rådgiver i Amnesty International. Senere søkte han seg til en master på Harvard. En dag, tilsynelatende perfekt timet med en altoppslukende akademisk-eksistensiell krise, ble McFate oppringt av en hodejeger fra DynCorp International.
– De sa at de «kanskje» skulle trene opp en liten hær i «Afrika» og at de hadde hørt at jeg hadde ekspertise på området. De ville ha meg med på en ti dagers tur for å se omfanget av oppdraget, sier McFate.
Han visste at styrene i de børsnoterte selskapene holdt seg med personer med god kjennskap til det amerikanske forsvaret. At de hadde ham på radaren, var forsåvidt ingen stor overraskelse.
– Selskaper som dette vil ha folk som er smarte nok til å løse oppdraget, men ikke så erfarne at de ikke vil flytte til Vest-Afrika og jobbe hardt i tre–fire år. Jeg var en sånn fyr, sier McFate nøkternt.
Han ble forespeilet en dobling av lønnen han hadde hatt i militæret. Muligheten til opprykk og til selv å velge oppdrag, fristet også. Ti dager ble til på fire år. Han bisto våpenleveranser, støttet amerikanske operasjoner, trente opp hærer og «forhindret folkemord».
Et av de mest krevende oppdragene utspilte seg i den burundiske hovedstaden Bujumbura tidlig i 2004. Amerikansk etterretning hadde troverdige opplysninger om at hutumilitsen Front de Libération Nationale ville drepe den burundiske presidenten for å starte en større konflikt. McFates oppdrag var å holde presidenten i live, uten at noen la merke til den amerikanske innblandingen.
– Det var «mission impossible», bokstavelig talt, hvilket også var grunnen til at det amerikanske utenriksdepartementet satte ut oppdraget. Hvis noe gikk skikkelig galt, hadde departementet kunnet nekte for egen innblanding, fortsetter han.
– Og siden jeg ikke var tilknyttet forsvaret, hadde de ikke vært tvunget til å hente meg ut derfra.
HISTORISK SKILLE
– Da jeg sluttet i DynCorp, kunne jeg ha skrevet en klassisk «varsler», tjent masse penger og pådratt meg en rekke søksmål. Men jeg ville ikke skrive en sånn bok, sier McFate.
Som akademiker irriterte han seg over det han selv beskriver som en nærmest konspirasjonsteoretisk tilnærming til feltet.
– Det jeg ville, var å skrive en bok med minimal politisk agenda og vise hvordan denne bransjen kan påvirke internasjonal politikk. Jeg vil få folk til å se forbi store episoder som dem rundt Blackwater i Irak, og innse at dette er et globalt fenomen som kan være farlig på måter folk flest ikke helt innser, sier han.
«The Modern Mercenary» handler om hvordan utvanning av statens historiske monopol på maktbruk fører til markante endringer i internasjonal politikk. Selv om bruk av leiesoldater har en lang historie, mener McFate at private militærselskaper aldri har hatt et så stort destabiliserende potensial som i dag. Etter den kalde krigens slutt har liberalisering, lett tilgjengelige våpen og et stadig voksende marked gjort den private militærsektoren rekordstor. Forkjempere for utviklingen trekker frem kostnadseffektivitet og handlekraft som fordeler. Skeptikere mener profittmotivet gjør aktørene uberegnelige. Under okkupasjonen av Irak var halvparten av de stasjonerte troppene utplassert på private kontrakter. I Afghanistan var tallet 70 prosent. Utviklingen har mye å si, mener McFate, først og fremst fordi kjøp og salg av militære tjenester undergraver måten det internasjonale samfunnet er skrudd sammen. Ennå er det ingen omfattende internasjonal regulering av bransjen. Organisasjonsformen gjør at gjeldende lovverk mot private leiesoldater ikke gjelder. Selskaper som DynCorp tjener penger i en juridisk gråsone, mener McFate.
– Ved å lene seg på denne industrien i Irak og Afghanistan, har USA legitimert hele sektoren. I tillegg har de pumpet den full av penger, sier McFate.
– Du kan si det sånn: Leketøysindustrien har mer regulering. Og nå som bransjen vokser, kommer også etterspørselen til å anta helt nye former.
MER KRIG I SIKTE
I 2008, kort tid etter at han forlot DynCorp, fikk McFate en merkelig henvendelse. På initiativ fra skuespilleren Mia Farrow hadde et knippe organisasjoner gått sammen om en helt ny tilnærming til humanitær intervensjon. Gruppen var frustrert over manglende internasjonal handlekraft mot uroen i Darfur. Farrows plan var enkel: Kunne man bruke Blackwater til å opprette såkalte humanitære korridorer, for på den måten å tvinge FN til å ta tak i konflikten på en «ordentlig måte»? Planen ble avfeid. Blackwater var redd for å ødelegge forholdet til sin største kunde, den amerikanske regjeringen.
Hadde det ikke vært for forretningshensynet, mener McFate at selskapet fint kunne gjennomført en vellykket humanitær intervensjon og at det på sikt kan bli naturlig med offentlig-privat samarbeid, også i forbindelse med fred og konflikt. Der private militærselskaper de siste årene først og fremst er blitt brukt av stater, mener McFate at utviklingen går mot en radikal utvidelse av kundekretsen. På godt og vondt.
– Oljeselskaper bruker dem allerede for å sikre anlegg. Markedet utvider seg, og det betyr også at tilbudet utvider seg. Tidligere spesialsoldater fra Latin-Amerika har plutselig dukket opp for å drive bataljoner i Abu Dhabi. Forskjellige selskaper opererer i Somalia og Afghanistan. Selskaper dukker opp over hele verden, og de fleste har mindre respekt for grunnleggende menneskerettigheter enn Blackwater, tro det eller ikke, fortsetter han.
– Når midler nødvendige for å føre en krig blir tilgjengelige for alle som kan betale for dem, blir det mer krig. Uten tvil.
GOOD TIMES
Slik McFate ser det, har den amerikanske regjeringen og FN fortsatt mulighet til å regulere bransjen. Ved å lage sertifiseringsordninger som gjør at pålitelige selskaper belønnes med kontrakter, kan man ifølge McFate oppnå mer enn ved streng regulering av virksomheten. At stater som USA slutter å bruke selskapene, er usannsynlig, tror McFate. Til det er fordelene for mange.
– Private selskaper gjør det mulig å ha «støvler på bakken» uten å fortelle det amerikanske folk om det. Amerikanere flest bryr seg ikke om døde leiesoldater.
Fra kontoret i Washington D.C. følger han godt med på krigen i Ukraina og den kommende offensiven mot IS i Irak. Han bedyrer at han ikke har like god tilgang til informasjon som for noen år siden, men mener likevel at dagens spente geopolitiske situasjon lover gode tider for private militærselskaper.
– Å trene irakske sikkerhetsstyrker er blitt en spesialitet for industrien, sier McFate og skyter inn at en eventuell bevæpning og trening av ukrainske styrker sannsynligvis også blir satt ut på anbud.
Med «The Modern Mercenary» håper Sean McFate å sparke i gang debatt om en utvikling som i verste fall kan skape middelalderske tilstander i konfliktsoner verden rundt.
– Hele industrien har vokst langt utover det den amerikanske bruken i Afghanistan og Irak skulle tilsi, sier han.
– Folk flest er skeptiske til private militærselskaper fordi de tror det står dårlig til, men de har ingen anelse om hvor ille det egentlig er.
Se også:
Ski-VM i Falun er rett rundt hjørnet. Lad opp med svenskequiz!
Jan Vardøen har fullt hus på Frogner.
Kraftig rødvin fra portvinsland: Wine & Soul, Douro, Portugal.
Les mer fra Magasinet her.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.