I dag må John Markus Lervik møte i retten, tiltalt for regnskapsjuks og markedsmanipulasjon. Forholdene går tilbake til 2006 og 2007, like før selskapet ble kjøpt opp av Microsoft.
Politiet henla saken etter en anmeldelse fra Oslo Børs og Kredittilsynet.
Etter denne lørdags-dokumentaren i Dagens Næringsliv 28. juni 2008, gjennomførte Økokrim razzia mot Fast, bøtela selskapet og tok ut tiltaler:
Fast fiks
Sjefene i Fast Search & Transfer manipulerte regnskapene og lurte aksjemarkedet. Like før bløffen ble avslørt, kjøpte Microsoft selskapet. I dag må Fast-sjefene møte i retten.
Det var årets happening. Kunder, investorer og analytikere var på plass i San Diego 7. februar 2007 for å høre Fasts grunnlegger og konsernsjef John Markus Lervik snakke om fremtidens søketeknologi. Ikke bare kunne han fortelle om teknologi. Han presenterte også Fasts kvartalstall for siste kvartal 2006 - nok en gang et kvartal med enorm vekst og nye rekorder. Det ingen fortalte, var at en tredjedel av driftsinntektene baserte seg på en avtale som ikke fantes.
Er lei
- Det er en skam i grunnen, at folk i Boston går rundt og sier at Fast Search & Transfer er det nye Enron, sukker Ali Riaz i telefonen. Den tidligere finansdirektøren i det norske søkeselskapet er lei av Fast. Lei av at norske journalister ringer hver gang det dukker opp søppel i Fasts tidligere så velfriserte regnskaper. Lei av å bli gjort til syndebukk for år med dårlige resultater, regnskapstrøbbel og oppblåste inntekter.
- Jeg hadde ingenting å tjene på å manipulere regnskapene. Jeg hadde ingen eierandel i selskapet. Jeg ønsket en eierandel, og sluttet fordi jeg ikke fikk det. Hvis du vil finne ut hva som er problemet med regnskapene, må du se på hvem som tjente på det. Og det var ikke meg. Snakk med Robert Keith, Thomas Fussell eller John Markus Lervik, sier Riaz. Han har bare en siste hilsen før han legger på.
- Jeg har ikke noe ønske om å snakke med dere. Da jeg forlot selskapet, hadde det 250 millioner dollar i banken. Ikke ring meg mer.
Vekst eller vantro
Det var like før 17. mai 2007, bare noen måneder igjen til Fasts regnskaper skulle vise seg å være pumpet opp med kontrakter som ikke eksisterte.
Fast Search & Transfer meldte enda en gang om rekordomsetning i første kvartal, med en vekst på utrolige 50 prosent fra året før. Igjen.
Fast fremsto mer og mer som et eventyr, et vaskeekte norsk eventyr - tuftet på forskning fra NTNU, og bragt ut i verden av selskapets grunnlegger og konsernsjef John M. Lervik.
Selskapet hadde fått nytt liv, etter at det nær traff bakken i 2001. Den gangen ble Fast stemplet som en luftig aksjeboble. Da boblen sprakk og underskuddet på over to milliarder kroner ble fordøyd av aksjemarkedet, falt Fast-kursen med 98 prosent. Teknologieventyret hadde vært nesten like mye verdt som Hydro et år tidligere. Nå var det redusert til en mygg.
I turbulensen som fulgte tok Lervik, en ung teknolog fra Øksendal i Møre og Romsdal, posten som konsernsjef. Sammen med finansdirektør Ali Riaz startet han jobben med å gjenreise Fast fra ruinene at dotcom-krasjet.
Det så lenge ut til at de var i ferd med å lykkes. Lervik og Riaz drev i realiteten selskapet sammen. De rapporterte jevnlig om rekordstor vekst og eventyrlige salgstall.
For et vekstselskap som Fast var det nemlig én ting som betydde noe: Topplinjen i regnskapet - hvor mye selskapet hadde klart å selge. Å øke salget var mye viktigere enn å skape gevinst på bunnlinjen. Vekst var viktigere enn profitt. Det handlet om å vokse, eller visne bort.
Fast vokste. Fort. Og aggressivt.
Riaz og Lervik pumpet ut den ene kvartalsrapporten bedre enn den andre.
Suksess og uro.
2. oktober 2006 kom det pressemelding fra Fast. Ali Riaz hadde sluttet. Igår.
- Det var overraskende. Jeg skjønte ikke hvorfor, sier investor Øystein Tvenge, som var styremedlem i Fast på den tiden.
Det så imidlertid ikke ut til å sette en stopper for fremgangen. Lervik fortsatte å melde om rekorder, eventyrlig vekst i salget og nye utrolige suksesser med Fasts søketeknologi.
Men internt i selskapet hadde uroen begynt å bre seg. Ansatte begynte å stille spørsmål ved Lerviks og ledelsens aggressive regnskaps-føring av kontrakter.
DN har snakket med flere tidligere ansatte som følte seg ubekvemme.
- Jeg hadde ikke jobbet for et norsk selskap før, jeg trodde det var den norske måten å gjøre forretninger på. Etterhvert begynte det å gå opp for meg at det vi holdt på med var galt. Fryktelig galt, sier en som jobbet flere år ved Fasts USA-kontor utenfor Boston.
Riaz´ avskjed var ikke med på å bedre situasjonen.
- Det var etter at han sluttet at alt begynte å falle sammen, sier en tidligere ansatt i Fast, som sluttet i 2007.
Heroinmetoden
Fast hadde utviklet en måte å selge software på som lettest kan sammenlignes med narkotikasalg. Fasts salgsteam kunne jobbe måneder av gangen med å få en kunde til å takke ja til å prøve Fasts søketeknologi. Hvis kunden kom på gli, kunne Fast-selgeren inngå en «kanskje-avtale», som på Fast-språket ble kalt et «Memorandum of Understanding» (MoU). Kanskjeavtalen gikk ut på at kunden fikk prøve Fast-teknologi helt gratis i en periode. Hvis kunden likte det han så, ville Fast og kunden forhandle videre om en bindende kontrakt. Først hvis man kom til enighet om en bindende kontrakt, ville kunden betale Fast for softwarelisensen.
Denne salgsmetoden var så effektiv at Fast hevder det bare var en bitte liten prosent av kundene som ikke signerte kontrakt når de først hadde fått smaken på Fasts teknologi.
Men å skaffe betaling for det Fast solgte ble vanskeligere og vanskeligere utover i 2006. Det var noe som ikke helt stemte. Tallene hang ikke på greip.
Leppestift på grisen
Analytiker Thomas Nielsen fulgte Fast for meglerselskapet Kaupthing, og mente lenge at Lervik og Fast-ledelsen fusket med regnskapene.
«Vi finner flere tegn på svakheter i inntektsbokføringen», skrev Nielsen forsiktig i en analyse i november 2006.
ABG Sundal Collier-analytikeren Georg Aasen hadde allerede året i forveien hevdet at regnskapet ikke var troverdig.
«Fast presenterte tallene sine slik at marginene så ut til å ha steget fra tredje til fjerde kvartal. ABG Sundal Colliers kalkulasjoner viser imidlertid det motsatte,» skrev Aasen i en rapport til sine kunder i 2005.
I november 2006 pekte Thomas Nielsen konkret på det han mente var problemet:
«Kundefordringene er abnormt høye i forhold til inntektene (...) og Fast bokfører inntekter som blir offentliggjort flere dager inn i neste regnskapsperiode. Dette tyder på aggressiv bokføring», mente Nielsen.
Konklusjonen hans var soleklar: «Selg».
Men analytikeren hadde bare sett begynnelsen. Mens analysen ble skrevet, var Fast-ledelsen iferd med å gjennomføre sitt dristigste regnskapsstunt noensinne.
Down under
Fjerde kvartal 2006 må det ha vært et lurveleven i Fasts salgskontorer. Etter at Riaz brått forsvant, falt salgsinntektene dramatisk. Særlig i Europa og Asia. Salget i Europa alene falt med rundt 50 millioner kroner fra kvartalet før.
Samtidig hadde Fast invitert styre og investorer, analytikere og kunder til en stor FastForward-konferanse i USA i januar. Der skulle Lervik offentliggjøre årsregnskapet for 2006, og en salgssvikt på nærmere 75 millioner kroner i fjerde kvartal ville se svært dårlig ut.
Men det fantes også håp:
I Australia var Fast-selger Nathan van den Bosch endelig iferd med å få uttelling for lang tids hardt arbeid. Australias største teleselskap var allerede på Fasts kundeliste gjennom et mindre datterselskap. Men van den Bosch hadde større planer. Han forsøkte å få hele Telstra til å gå over til Fasts søketeknologi. En slik avtale ville være et varp for Fast - og skape et solid overskudd på van den Bosch´ provisjonskonto. Den tidligere statlige teleoperatøren ville bli blant Fasts aller største kunder.
Det ble julaften for flere det året. 22. desember klarte van den Bosch det utrolige: Å fange Telstras underskrift på en MoU - en kanskjeavtale. På betingelse av at partene ble enige, ville avtalen være verdt 18,6 millioner australske dollar - 90 millioner norske kroner.
Men det gjensto vanskelige forhandlinger før en avtale ville være endelig i havn.
- Telstra er et stort selskap. For å godkjenne en avtale på 18 millioner dollar, må den gjennom mange ledd i organisasjonen, og et titall mennesker må godkjenne avtalen, sier en person med god kjennskap til Fasts salgs-organisasjon i Australia.
En så lang prosess hadde ledelsen i Fast ikke tid til å vente på. En uke etter at «kanskje-avtalen» var inngått, bokførte Fast alle inntektene som fast fisk. 90 millioner kanskje-penger. Rett i kassa. Kvartalet var reddet. Fast lå an til å vise et lite overskudd i 2006. Men viktigere enn det: Solid vekst på topplinjen.
All over
Etter nyttår ble det klart for Fast at Telstra-avtalen hang i en tynn tråd. I januar reiste Fast-direktør Torbjørn Kanestrøm selv til Australia for å forsøke å redde avtalen. Kanestrøm leder Fasts arbeid med å ekspandere utenfor Europa, og bærer tittelen senior vice president. Involverte kilder hevder det var en desperat handling. Uansett hva det var, var den ikke vellykket.
Fasts problem var at inntektene på 90 millioner kroner allerede var bokført.
Drama i San Diego
I februar reiste likevel representanter fra Telstra til San Diego, hvor Fast holdt en av sine mange FastForward-konferanser. Telstra benytter søketeknologi fra Fast i et par andre, mye mindre prosjekter som strekker seg flere år tilbake i tid.
- Alle salgsfolkene fra hele verden var tilstede for å pleie kunder. Den eneste som ikke møtte var Nathan van den Bosch, sier en tidligere Fast-ansatt som var der.
Blant Fasts USA-folk ble hans fravær tolket som at noe var alvorlig galt med den store Telstra-avtalen.
- Telstra-folkene skulle behandles som om de var adelige. På papiret var de våre største kunder. Men alle skjønte at avtalen var i trøbbel da Nathan ikke dukket opp.
Under denne konferansen annonserte Fast sitt årsregnskap for 2006. Det var rekordtall i omsetning og vekst. Igjen. Telstra-avtalen var med i resultatet. Den var selve juvelen i Fasts jubelår, og sto alene for nær en tredjedel av omsetningen i fjerde kvartal. Fast hadde som policy å offentliggjøre alle kontrakter over 500.000 dollar. Telstra-avtalen var enorm. Likevel ble den holdt hemmelig.
- Jeg husker at det var bokført en enorm vekst i inntekter fra Asia-Pacific-regionen. Jeg stusset veldig. Fast nektet å kommentere hva det var, sier analytiker Thomas Nielsen, som var i San Diego. I San Diego var også en annen norsk analytiker, som underhånden fikk innblikk i hvem som var den store kunden fra en person i Fast-ledelsen.
Senere på dagen møtte analytikeren representantene fra Telstra, og benyttet sjansen til å spørre dem om avtalen.
- De fortalte meg at de ikke hadde inngått noen avtale, sier han til DN.
Kort tid etter sluttet mannen bak avtalen, Nathan van den Bosch, brått i Fast.
- Jeg kan bekrefte at jeg inngikk en intensjonsavtale med Telstra på vegne av Fast i desember 2006, sier Nathan van den Bosch til DN.
Det siste ville vært hyggelig for ham, ettersom det ville gitt ham en provisjonsinntekt på nærmere en million dollar
- Jeg fikk ingen provisjon, ettersom avtalen aldri ble sluttført.
Også Telstra bekrefter at forhandlingene ikke førte frem
«Telstra signerte en MoU med Fast i desember 2006. Dette var simpelthen en forpliktelse til å forhandle videre, og resulterte til slutt ikke i noen avtale om å kjøpe software fra Fast,» sier pressekontakt Rachel Falk i Telstra til DN.
Men Telstra-avtalen levde fortsatt videre - i Fasts eventyrlige årsregnskap.
- Vårt beste år noensinne, skrøt konsernsjef Lervik.
Deretter reiste han rett til Microsofts hovedkvarter noen timer opp langs kysten, for å forsøke å selge selskapet til Bill Gates.
Aksjekluss
Telstra var ikke den eneste merkelige hendelsen som inntraff mot slutten av 2006. I november annonserte Fast en større avtale med det litt kontroversielle søkeselskapet Accoona i USA. Kontroversielt fordi grunnleggeren Armand Rousso var dømt for aksjebedragerier i både Frankrike og USA. I Frankrike måtte han sitte i fengsel. I USA ble han arrestert etter at han forsøkte å hvitvaske penger på et casino i Atlantic City. Han slapp unna med tre års prøvetid, inndragning av fire millioner dollar og 200.000 dollar i bot, og forbud mot å jobbe i finansindustrien. Dette går frem av papirer selskapet har sendt det amerikanske Kredittilsynet SEC.
Fast kom inn i Accoona som leverandør av søketeknologi i november 2006. Da kjøpte Accoona en evigvarende kontrakt på programvare fra Fast, verdt nærmere 14 millioner kroner.
Problemet var at Accoona ikke hadde penger å betale med. Derfor betalte Accoona programvaren med aksjer i stedet, samt opsjoner verdt 800.000 dollar i tillegg, ifølge Accoonas rapportering til SEC.
Da dette kom for dagen vakte det en viss oppsikt. Accoona-aksjer var ikke akkurat knallhard valuta. Selskapet tapte 300 millioner kroner i 2006, og børsnoteringen som var planlagt gikk i vasken.
Fast hevder at selskapet ikke har tatt imot aksjer som betaling.
- Vi har fått kontanter fra Accoona og bokført det, sier Fast-talsmann Geir Harald Aase.
Accoonas daværende konsernsjef, Stuart Kauder, er klokkeklar når DN konfronterer ham med påstanden
- Det som står i vår rapport til SEC er 100 prosent riktig, sier han.
Mysteriet om hvordan Accoonas aksjer og opsjoner ble til kontanter i Fasts regnskaper, er fortsatt ikke oppklart.
Gatesgutten
Omtrent samtidig fikk Fast kontakt med Microsoft, som ønsket å kjøpe en lisens på Fasts søketeknologi. Fasts salgsdirektør i USA, Michael Tupanjani, signerte en MoU i desember 2006, men avtalen materialiserte seg ikke før 30 januar i 2007. Da signerte Microsoft-representanten Kirk Beardsley på en bindende kontrakt.
Det var åpenbart en fjær i hatten for Fast å være en leverandør av søketeknologi til selveste Microsoft. En skulle tro det var et strategisk varp. Likevel ble avtalen aldri meldt til aksjemarkedet.
Internt i Fast var det åpenbart et behov for å fylle opp regnskapet i 2006, så en annen av sjefene i den globale salgsavdelingen i Boston, Kevin Sperry, sendte straks ordren videre til økonomiavdelingen med påtegning: Bokføres mot fjerde kvartal 2006. Til tross for at avtalen var inngått nøyaktig en måned etter at kvartalet var over.
Hva var det med fjerde kvartal, egentlig?
Agent i 07
Rundt årsskiftet fra 2006 til 2007 ble det mer og mer tydelig at Fast hadde tøyd strikken veldig langt.
Flere kilder som jobbet i Fast på denne tiden beskriver et stadig press til å få kunder til å skrive under på nye «nesten-avtaler». Særlig mot slutten av regnskapsperioder.
Fast har et omfattende nett med agenter, eller såkalte «resellers».
- Hvis vi ikke lå an til å klare målene i kvartalet, hadde man avtaler med enkelte av våre agenter klare. Og så la man dem inn de siste dagene i kvartalet, sier en kilde.
Fast ønsker ikke å kommentere påstandene.
Luftige tall
«Verre enn noensinne». Ingen kunne være i tvil om hva analytiker Thomas Nielsen i Kaupthing mente om Fasts regnskaper.
- Vi er meget bekymret for Fasts elendige kontantstrøm og nesten 100 millioner dollar i utestående krav mot kundene, skrev han i februar 2007.
- Fast ser ut til aldri å få penger i bytte for produktene de selger, og dette reiser alvorlige spørsmål ved regnskapstallene. Vi tror at et så langt etterslep på kundebetalinger er en måte å pumpe opp inntektene og vise høyere vekst enn det er dekning for.
Aggressiv inntektsføring kan på mange måter sammenlignes med et pyramidespill. Hvis et selskap bokfører for høye inntekter, må det skaffe enda høyere inntekter neste kvartal for fortsatt å vise vekst. Og jo mer «luftige» inntekter det tar inn i regnskapet, desto større blir sjansen for å måtte ta tap.
I USA, hvor Fasts største kontor ligger, har regnskapsskandaler vært et betydelig problem siden dotcomboblen sprakk i 2001. Flere teknologiselskaper som i mangel av lønnsomhet er kåte på å vise frem hurtig veksttakt, har tatt i bruk kreative metoder for å sminke regnskapene. Blant de vanligste triksene er aggressiv bokføring av inntekter, tur-retur-transaksjoner og det amerikanerne kaller «channel stuffing». Channel stuffing går ut på å skape økte inntekter ved å overføre varer til agenter, og bokføre inntektene før agenten har fått solgt varen videre til en endelig kjøper.
Tur-retur Fast
I begynnelsen av 2007, var Fast-sjef John Markus Lervik involvert i en budkrig om Retrievalware, søkevirksomheten til det amerikanske selskapet Convera.
Både Fast og erkerivalen Autonomy var interessert i å kjøpe virksomheten, og Convera spilte de to partene opp mot hverandre i en budkrig. Autonomy strakte seg til slutt til å by 17 millioner dollar.
Midt i prosessen fikk Autonomy-direktør Andrew Kanter informasjon fra en kilde i Norge som fikk ham til å tenne på alle pluggene. Han sendte avgårde en meget hissig epost til Converas toppsjef Pat Condo:
«Angivelig skal Fast som del av oppkjøpet selge en stor mengde programvare til Convera, som Convera ikke har bruk for, hvilket vil innebære at Fast på bedragersk vis skaper seg bedre regnskapstall og grovt overvurderer prisen», skriver Kanter. «Hvis dette er tilfelle vil Convera med vitende og vilje gjøre seg medskyldig i å bedra det norske aksjemarkedet, og bidra til å forsterke Fasts pågående regnskapsproblemer».
Eposten er en del av offentlige rettsdokumenter i USA.
I dokumentene går det frem at Autonomy ville betale 17 millioner dollar for Retrievalware. Da Fast kom på banen økte prisen dramatisk, til 23 millioner dollar. Tilsynelatende uten noen god forkl#229.
Da kjøpet var et faktum, skulle det vise seg at Kanters beskyldninger ikke var helt tatt ut av luften. Fast skulle virkelig selge programvare til Convera, etter det DN kjenner til var kontrakten på flere millioner dollar. Det var et pent bidrag til videre inntektsvekst i Fast.
De ansatte i Convera visste ikke hva de skulle tro. Under ed overfor amerikanske domstoler uttrykker de vantro over Fasts dobbelttransaksjon.
- Jeg mener det var en tur-retur-transaksjon, som førte til at Fast på irregulært grunnlag kunne bokføre salgsinntekter fra salg av software til Convera, vitnet tidligere teknologidirektør Sameer Kalbag i Convera overfor retten.
Når ord som «tur-retur-transaksjoner» dukker opp i en amerikansk rettssal er det ikke helt hverdagslig. «Roundtrip transactions» er et begrep som brukes når et selskap betaler en oppblåst pris for en vare, og en andel av kjøpesummen går tilbake til selskapet selv, denne gangen som salgsinntekt.
I praksis betyr dette at et selskap bokfører sine egne penger som salgsinntekter.
Også Autonomys konsernsjef Stouffer Eagan brukte ordet «roundtrip transaction» for å beskrive Fasts metoder, også han under ed.
«Forhandlingene endte fordi Convera ville selge Retrievalware til Fast, for en mye høyere pris enn Autonomy var beredt å betale. I tillegg fremstod det som om Convera skulle kjøpe en betydelig mengde programvare av Fast i en tur-retur-transaksjon, som ville sette Fast istand til å bokføre salgssummen som inntekter i første kvartal 2007», sa Eagan.
Tidligere storaksjonær Robert Keith i Fast benekter at det var dette som skjedde.
- Dette var ingen tur-retur-transaksjon, dette var to separate transaksjoner, sier styremedlem Keith.
Alarmen går
Etter måneder med hardkjør begynte det å bre seg en betydelig uro internt i Fast. Ansatte var etterhvert meget kritiske til den aggressive bokføringen av inntekter. Både i Boston og Oslo var dette blitt et tema blant de ansatte.
Uroen spredte seg til styret, og våren 2007 fikk styret en orientering om Fasts regnskapsføring. Fast hadde utviklet en praksis med å føre intensjonsavtaler rett inn i regnskapene som inntekter, selv om det ikke var inngått endelige kontrakter på salg av software.
Ved en glipp ble den interne styrepresentasjonen lagt ut på Fasts internettsider. Den var oppsiktsvekkende lesning, og så brennbar i innhold at den umiddelbart ble fjernet fra nettet. Men ikke tidsnok. Rapporten var lastet ned av minst en person, som valgte å sende den til Kredittilsynet. Og hos Kredittilsynet gikk alarmen.
Et team ble satt på saken. Det skulle bli starten på en lang og slitsom prosess.
Fast hadde allerede vist at det kjempet med nebb og klør for å unngå å vise kortene til norske myndigheter.
- Fast var veldig motvillige når det gjaldt å svare på spørsmål i forbindelse med kontrollen av 2005-regnskapet, og når svarene kom, var de ofte forskjellig fra svarene de hadde gitt i tidligere brev. Det var meget frustrerende, sier seksjonsleder Siw-Mette Thomassen i Kredittilsynet.
Sammen med spesialrådgiver Nina Servold Oppi måtte hun jobbe hardt for å trenge inn i Fasts regnskapspraksis.
Ofte var Fasts allestedsreisende toppsjef John Markus Lervik ute av rekkevidde, alltid på reise et sted. Han håndterte selv kontakten med Kredittilsynet. Mens Kredittilsynet ville ha svar på regnskapsmessige spørsmål, dukket Lervik opp i tilsynets kontorer med en selskapspresentasjon. Presentasjonen skulle forklare hvorfor Fast bokførte inntekter slik de gjorde.
- Vi har ikke vært borte i problemstillinger rundt bokføring av intensjonsavtaler i andre selskaper. Denne saken var første gang, sier Thomassen.
Spørsmålene hadde i seg noe langt mer grunnleggende enn regnskapsteknikk: Var Fast egentlig det vekstselskapet det ga seg ut for å være?
Trøbbel i tårnet
Etter generalforsamlingen i mai 2007 ble det besluttet å oppnevne en egen revisjonskomité under styret, ledet av nyinnvalgt styremedlem Johan Fredrik Odfjell.
Det viste seg snart at det foregikk saker og ting i Fasts toppledelse som krevde grundigere undersøkelser. Odfjell tok initiativet til å hyre inn profesjonelle granskere, før han gikk fra styret i protest. Granskingen fortsatte imidlertid, og begynte raskt å konsentrere seg om en håndfull transaksjoner på flere millioner dollar som ble utbetalt til anonyme selskaper i Florida og Massachusetts.
Hva i all verden kunne det være for noe?
Postkasseselskapet
I Bonita Springs, en forstad til Fort Myers i Florida, ligger et lavt, slitent kontorbygg, hvor selskapet Archtech llc holder til.
- Archtech? De hadde bare postkasse her. Det var ingen som fysisk jobbet her, sier resepsjonsdamen.
Archtech llc er et privat selskap. Som forretningsfører er registrert Shuk Lai. Selskapet eies av Shuk Lais ektemann. Han er Fasts tidligere «Senior Vice President for Strategy and Operations», Peter Bauert.
Bauert var en av John Markus Lerviks mest betrodde medarbeidere, inntil han sluttet sent ifjor. På nettsamfunnet LinkedIn, skryter han av sin rolle i Fast, hvor han: «definerte det strategiske kartet som økte inntektene fra 30 millioner dollar i 2002 til 200 millioner dollar i 2007».
Bauert opprettet Archtech i 2006. Etter opplysninger DN har fått innsyn i, skal Archtech ha fått utbetalt flere millioner dollar i honorarer for tjenester i forbindelse med oppkjøpet av Convera. Et oppkjøp Bauert selv var involvert i som Fast-sjef.
Postkassen i Bonita Springs ligger bare noen minutters kjøring fra ekteparet Bauerts hjem i det luksuriøse, bevoktede boligområdet West Bay.
Hvorfor i all verden hadde Peter Bauert et slikt selskap bare minutter fra sitt eget hjem?
- Det er snart ett år siden jeg sluttet i Fast. Jeg tror ikke jeg kan hjelpe deg noe særlig, sier Bauert på telefon.
- Vi har noen spørsmål angående ...
- Jeg har ikke noe å fortelle deg ... (klikk)
Da fakturaer fra Archtech begynte å dukke opp i Fasts økonomiavdeling i USA, etterspurte noen dokumentasjon for utbetalingen. De fikk en power point-presentasjon.
- Den var hysterisk morsom. Internt gikk den under navnet «Kona til Peter Bauerts million-dollar-PowerPoint», sier en kilde til DN.
Butikk i butikken
Archtech er eid av to andre selskaper. Det ene, Sunwest Group llc, er etablert av Bauerts kone Shuk Lai, og har adresse hjemme hos ekteparet Bauert i West Bay.
Sunwest har også vært involvert i forretninger med Fast.
- Sunwest var en agent som videresolgte Fasts programvare. Det er alt jeg vet om det selskapet, det hørte under en annen avdeling enn jeg jobbet for, sier Bjørn Laukli, som tidligere var en del av Fasts konsernledelse. Han er også svogeren til konsernsjef John Markus Lervik.
- Visste du at selskapene var eid av din kollega Peter Bauert?
Laukli blir stille.
- Det visste jeg ikke. Det var overraskende, sier Laukli.
Medeieren
Den andre eieren av Archtech, er selskapet Bluebird Collabo llc. Det eies av Lerviks tidligere nestkommanderende, tidligere finansdirektør Ali Riaz. Det har adresse i Riaz´ svulstige villa i forstaden Dedham, hvor nærmeste nabo er den lokale polo- og golfklubben
- Nei, nei, nei. Jeg ikke noe med Archtech å gjøre i det hele tatt. Ingenting. Bluebird Collabo er et selskap jeg startet for å videreselge programvare fra Fast. Ikke mer.
- Solgte du programvare for Fast gjennom et privat selskap?
- Etter at jeg forlot selskapet. Det var den måten jeg ønsket å opprettholde kontakten med Fast på. Vær så snill å ikke ringe meg igjen. Det er ubehagelig.
Så legger han på røret.
Riaz har startet et nytt selskap, Attivio Inc, som holder til i Newton bare noen minutter fra Fasts hovedkvarter i USA.
Riaz tar bakveien ut av kontorbygget. Inne i buskene mellom huset og parkeringsplassen stopper han og ser seg rundt. Så går han med faste skritt mot den rå sportsbilen, en Audi R8, som står parkert på plassen med hans navn på.
- Riaz, vi har noen dokumenter vi synes det er viktig at du ser på.
- Jeg ringer politiet, sier Riaz og plukker opp mobilen.
- Men du sier at du ikke har hatt noe med Archtech år gjøre. Dette dokumentet fra selskapsregisteret i Florida viser jo at du er en av direktørene i selskapet?
Riaz titter på dokumentet, og tenker seg om i et par sekunder. Legger bort mobiltelefonen.
- Det er to år siden jeg hadde noe med det selskapet å gjøre. Nå synes jeg dere skal la meg være i fred. Spør John Lervik om det dere lurer på, sier Riaz.
Åtte hissige sylindre starter med et brøl. Riaz rygger ut av parkeringsplassen. Vinduet glir sakte ned.
- Jeg elsker Norge, men det er ingen steder folk er så flinke til å trekke hverandre ned som i Norge. Dere burde være flinkere til å hylle de som har suksess, i stedet for å trekke dem ned. Tenk på det.
Ukjent for styret
To av toppsjefene i Fast har altså hatt private selskaper som har vært involvert i forretninger med Fast. Opplysningene var nye for styret i Fast.
- Det er jo rene Oslo Børs´ Kriminalkrønike. Jeg var ikke klar over dette, sier tidligere styremedlem Øystein Tvenge som forlot styret i oktober ifjor.
Andre styremedlemmer som fortsatt sitter i styret ønsker ikke å kommentere Archtech-komplekset direkte, utover at det er kjent for dem.
- Jeg har hørt om det, men jeg har ingen andre kommentarer, sier styremedlem Robert Keith.
- Som styre har vi jobbet for og innført rutiner der det er armlengdes avstand. Vi har gjort en del grep i den settingen over de siste to årene, sier styremedlem Kjersti Wiklund til DN på spørsmål om Archtech og Sunwest.
Konsernsjef John Markus Lervik ønsker ikke å svare på om selskapene var kjent for ham.
«Uten realitet». Dagens Næringsliv har i flere uker forsøkt å få svar fra Lervik og Fast på spørsmål om Archtech, Sunwest og Bluebird-selskapene, og Fast-sjefenes private transaksjoner med Fast. Etter et titall henvendelser har DN fortsatt ikke fått respons fra Lervik.
Sent torsdag kveld kom det en epost fra Microsoft-direktør Jacob Jaffe i Seattle.
- Vennligst anse de vedlagte filene som kilde for svar på deres spørsmål, skriver Jaffe.
Vedlagt lå Fasts rykende ferske, korrigerte årsrapporter for 2006 og 2007. Det er opp-siktsvekkende lesning:
Over 30 millioner kroner er «irregulært» utbetalt til «selskaper eid og/eller kontrollert av personer som på tidspunktet for transaksjonene var nærstående parter». Utbetalingene var angivelig betaling for diverse tjenester.
«I ettertid synes disse tjenestene å ha vært uten realitet», heter det i rapporten.
I tillegg har de samme selskapene «kjøpt» programvarelisenser verd 18 millioner kroner, som Fast ikke har fått betaling for.
«De aktuelle kostnadene var feilaktig godkjent i strid med interne prosedyrer og representerte irregulære utbetalinger fra selskapet» heter det.
Lervik har ikke ønsket å kommentere årsrapporten.
Tallmagi var fri fantasi. I dag fastslår styret følgende: «Undersøkelser har avdekket (...) inntektsføring som i ettertid synes å være uten realitet».
Telstra-avtalen på 90 millioner kroner fra desember 2007 utgjør en stor del av dette.
John Markus Lervik har ikke ønsket å svare på hvordan Fast kunne unngå å oppdage at kontrakter verd over 100 millioner kroner ikke var reelle.
Beleilig salg
Onsdag 9. mai 2007: Lervik står på scenen i Felix konferansesenter i Oslo. Skryter. Fasts kvartalstall viser rekordomsetning igjen.
- Vår sterke omsetningsvekst fortsetter ufortrødent i første kvartal.
Kursen stiger. I løpet av dagen selger Lervik aksjer i Fast til en uvitende kjøper. Gevinsten er 1,5 millioner kroner. Senere på dagen skal styret få en presentasjon om praksisen med regnskapsføring av såkalte kanskjeavtaler. I salen eller blant aksjonærene er det ingen som vet at en stor andel av Fasts inntekter det siste drøye året var «uten realitet».
- I april i år ble Fast kjøpt opp av Microsoft. John Markus Lervik solgte sine private aksjer og tegningsretter til Microsoft for 85 millioner kroner. I tillegg har han forhandlet frem en privat tilleggsavtale for 700.000 opsjoner som egentlig var verdiløse da selskapet ble kjøpt opp. Storeierne og styremedlemmene Robert Keith og Thomas Fussell kunne innkassere over 800 millioner kroner ved salget til Microsoft.
- Lervik er i dag «corporate vice president» i Microsoft, og en av datagigantens Europa-sjefer.
Microsofts eneste kommentar til artikkelen er dette: «Microsoft takes any matter of this nature very seriously, and we are fully committed to taking all appropriate actions to ensure consistency with the company´s core values. Through publicly available information, we were aware of the review of FAST´s historical accounting practices and their efforts to implement improved financial controls. Since completing our tender offer in April 2008, we have taken several steps to align these efforts to Microsoft´s high standards for financial reporting and controls. We remain confident in our decision to acquire FAST for its talent, technology and valued customer relationships».
- Konsernsjef John Markus Lervik, styreformann Thomas Fussell, direktørene Torbjørn Kanestrøm, Michael Tupanjani og Kevin Sperry i Fast har ikke ønsket å svare på Dagens Næringslivs spørsmål.
Tidligere Fast-sjef Peter Bauert og Shuk Lai vil ikke kommentere artikkelen.
Converas toppsjef Pat Condo sier at han: «Ikke bidrar til journalistiske artikler».
Les også:
Formidabel gevinst for tidligere Fast-sjef
Fast-topper tiltalt for regnskapsbrudd og markedsmanipulasjon
Utvidet siktelse mot Yara
(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.