Fremtid, muligheter. Han smilte, så snakket han, han gikk og han løp, svettet, svømte og syklet bratt, og vips så ble den nusselige bylten til hard, senete fibersterk kropp på 68 kilo, strukket 180 lang, tilpasset det lett uforståelige mål om å slite mest mulig.
Fyttirakkern så mye den har tært, knirket og gnagd, ultratriatletkroppen. Det er ikke mye nusselig over ham nå, der han står ved bassengkanten, leppene klemt sammen, dyp pust gjennom nesen, akkurat så høyt at man skulle tro han var sinna. Men Tom Remman er bare konsentrert.
Så ser han bort på sin sønn, Marius, som tripper lett på de glatte flisene.
– Er du klar, Marius, spør han.
– Ja, svarer sønnen som nettopp er ferdig med heldagsprøve i fransk.
Klokkene har nettopp ringt elevene ved Holmestrand Videregående hjem for uken. Tilbake i skolens svømmehall står far og sønn med badehette og skuler spottende på hverandre gjennom stramme, klemte brilleglass. Dagen deres begynner egentlig nå. Solen er akkurat så langt ned i vest at lyset slår skrått inn gjennom de store vindusflatene. Det drar ned i klorvannet der det er dypest, som en spotlight fra oven. Scenen er deres. To, tre, plask!
Vil slå faren
Alle har vel i sin ungdom til tider en uklanderlig trang mot å være som alle andre. Marius Remman er i bunn og grunn også en slik en. Han drar på fest, han planlegger sydentur med gutta, går kledd som en på 17, med buksene litt hengende. Men han er også typen som ber bussjåføren stoppe når det gjenstår noen mil til klasseturens hotellstopp, så han kan løpe siste biten.
Faren vant Norseman i 2009 og er en av Nordens seigeste ultratriatleter. Mil etter mil på høyt turtall. En sliterens yppersteprest, et forbilde for sin 17 år gamle sønn. I år har begge startplass i konkurransen, og oppkjøringen er et fellesprosjekt der en aldri hvilende far angir farten. Han har metodisk oppøvet evnen til å presse seg fra sans og samling. Sønnen er på vei.
O2-krav
Før lunsj, etter to timer norsk en onsdag, har han sønnen som også er elev ved skolen inne til oksygenopptakstest.
– Det stiger, det stiger. Det ser bra ut. Dette klarer du.
Ett minutt senere:
– Marius, du må ta deg sammen. Det stiger. Det skjer. Herregud, altså. Joda, der bryter vi gjennom. Fortsett, fortsett. Vi skal se 17-fart.
– Jeg vil vise at dårlig syn ikke er noe problem, bare en ekstra utfordring. Jeg vil vise det med å delta i Norseman, sier han.
Det er ikke ufarlig å sykle. Marius legger seg alltid bakerst i et felt når det går utfor. Der tar han i bruk hele sanseregisteret for å være trygg. Han orienterer spesielt etter vibrasjoner i bakken og hørselen.
Innendørs triatlon
Med et oksygenopptak på rundt 68 ml/kg/min mener Tom at sønnen er klar for hans egenkomponerte gjennombruddsøkt senere samme uke. Årets første tøffe gjennomkjøring. Trippeltriatlon innendørs, alt innenfor 200 kvadratmeter. 750 meter svømming, 20 kilometer sykling på rulle og fem kilometer på tredemølle. Denne sekvensen skal gjennomføres tre runder, med noen minutters pause. Første skal gå unna, andre raskere, den siste på maksimal kapasitet. Så er det fredagspizza.
– Jeg kaller økten Brick x 3. Dette gjør vi ganske tidlig i opptreningen for å komme ut av komfortsonen, sier Tom.
Etter svømmingen løper de rett ut gjennom skolekantinen. Dørene til aulaen er åpnet for at de fortere kan komme seg ned i kjelleretasjen og trimrommet. Ved hovedinngangen har en klynge elever slått seg ned. Noe fortumlet skorter de opp på dyvåte triatletene som småløper i badedrakt rundt inne i bygningen. De setter virkelig spor etter seg de to, våte fotflekker kan følges gjennom gangene. Far og sønn hiver seg på sykkelen.
– Går det greit, Marius? Jobbe nå! roper han plutselig.
Ikke party
Tidligere på dagen har medelever spurt om han skal på fest i kveld.
– Synes du at du forsaker mye ved å trene slik sammen med faren din?
– Nei, ikke i det hele tatt. Jeg er jo med vennene mine mye for det. Men skal jeg delta i Norseman, må jeg prioritere som dette innimellom.
Faren, som har vært med i gamet lenge, synes det er tøft at sønnen vil bli med i år. Det er ikke mange på hans alder som ønsker å bruke tiden på seige treningsøkter med faren. Men reisen til Norseman skal han være med og kontrollere. Både med jevnlige fysiologiske tester for å få bekreftelse på at sønnen tåler den harde treningen.
– Du tuller ikke med Norseman. Nå vet jeg akkurat hva som kreves, og gjør man ikke jobben er det «bye, bye», sier Tom.
Under hele økten gir han sønnen konkret tilbakemelding på hva han synes om teknikk og innsats, alt avsluttet med et «Marius». Sistnevnte synes ikke faren er for hard mot ham. Kjøret er noe han selv ønsker.
– Norseman er jo litt festbrems, men det gjør meg ingenting. Mange tror det er faren min som nesten presser meg til å være med og gjøre det han liker. Men dette har vært min drøm lenge. Jeg liker å slite litt, sier 17-åringen.
De har flyttet seg over på tredemølla. Marius svetter mer enn faren. De har holdt på snart en time og har to runder igjen før de drar hjem til pizzaen.
– Dette er fredagsmoro, hæ?! roper Tom og puster hardt.
– Nå er vi på ordentlig tur. Skikkelig nerdete. Hvem er det som driver sånn, a? fortsetter han med høypulsstemmen.
Marius jobber hardt, men det er mulig å skimte en tilfreds mine i guttens ansikt. Far og sønn er i slitemodus. Kun lyden av to møller som ruller om kapp mot hverandre i det lille rommet. Sammen mot toppen av et fjell. Faren vil vinne, sønnen gjennomføre. Det er langt dit. Men midt oppe i all den dunkende pulsen:
– Dette er kvalitetstid, sier faren.
