Allerede før ekkoet av bremselydene er forstummet, er det tydelig at Marius Remman (17) sliter. 2360 høydemeter og fem timer på landeveien er over, de siste to timene en endeløs kamp mot kraftløs kropp og tanker om cola.
– Nå vil jeg drikke cola mens jeg dusjer. For en gjeng med apekatter på tur, sier den lett omtåkede 17-åringen som er midt i prosjekt Norseman sammen med far og topptriatlet, Tom Remman (44).
Landeveispoliti
For å få bli med i konkurransen i august må Marius først gjennom farens nåløye og bevise at han er tøff nok fysisk og mentalt til å tåle påkjenningen i ekstremtriatlonet.
Treningssamlingen i Sør-Frankrike er på dag tre, og de har allerede havnet i klammeri med politiet. Ned «Rue de la resistance» fra idylliske Bargemon i Provence sykler Tom og Marius på rødt lys ved et veiarbeidsområde. Tre kilometer senere svinger en blålysblinkende syvseter forbi, bremser, stopper, og tre bevæpnede franskmenn trår lynsnart ut.
– Did you see the red light? (på brysk, komisk engelsk-fransk)
– Red! Was it red!!? (på enda mer komisk norsk-engelsk)
– 90 euros, sier en konstabel og Tom klekker ut dette forsvaret, krydret med heftig og teatralsk ansiktsmimikk:
– Oh pardon, pardon. Was it RED!? Pardon! Next time no, no.
Hvorfor innkreverne gir etter, overrasker selv de beskyldte. Men klønete fransk og full treningshabitt er vel mer søtt enn syrlig. Og på den sykkelvennlige landsbygda lar man det gå. De har tross alt syklet noen timer og har en god sveip igjen, innom både den ene og andre fjellsideklamrende byen. Etter nesten fem timer på sykkelen dag to triller resten av turfølget hjem for å hvile, mens far og sønn skifter til joggesko og skal avslutte dagen med motbakkeløp.
Dette er en del av Toms nedbrytningsplan for sin sønn.
– Etter at du har passert Gaustablikk i Norseman har du et parti med ti prosent stigning. Der skilles den svarte og hvite trøyen. Skal man bli topp ti, må man løpe hele veien. Denne bakken minner om den i Norseman, sier Tom.
Det blir avslutningsspurt mot sønnen etter en halvtime løping med tunge ben, og en svært seig dag må avsluttes bak i DNs følgebil.
– Det blir ikke bedre Norsemantrening enn dette, Marius.
Sønnen nikker og svetter.
– Det var vanskelig å gjøre fartsendringer etter å ha syklet så langt, sier han.
– Man har ett tempo inne. Det gjelder å ikke stoppe opp, legger Marius til.
Livets skole
Men dette var dag to. På dag tre har han altså fått det adskillig verre. Men, han har fullført. Det er tirsdag, og hjemme er kameratene snart ferdig på skolen.
– Han har lært mer om livet i dag, enn han hadde gjort på skolebenken, sier Tom.
– Alt handlet om å komme seg hjem. Det er en god lærdom å ta med seg. Det er ikke ofte man kan kjenne på slike følelser nå til dags. Marius sto løpet ut. Det er veldig tøft.
Marius får heller ingen medlidenhet hos moren Mari-Mette.
– Så ille er det nok ikke. Da måtte jeg hentet ham. Det er jo ikke fare for liv og helse. Det er dessuten godt å kjenne på hvor ytterpunktene er, sier hun.
– Dere aner ikke hvor mange ganger jeg har måttet hente faren hans et eller annet sted i Vestfold.
Foreldrene er ikke bekymret for å få stempel som overtøffe. Tom pusher Marius langt i treningsarbeidet, men han mener begge har god kontroll på det de holder på med, blant annet skal ikke sønnen trene mer enn 500–600 timer totalt dette året.
– Dette er noe vi gjør sammen. Marius ønsket selv å prøve seg i Norseman, og da vet jeg hva som venter. Folk kan tenke hva de vil. Det er så mange besserwissere der ute at jeg blir gal, sier Tom.
Se første episode av Veien til Norseman: