Trykk her for en mer digitaltilpasset versjon av artikkelen

DØRÅPNEREN
Nathaniel Sacro (57)
12 år som halltjener på Hotel Continental
Tidligere marineingeniør fra Filippinene

Han står der når du kommer, han står der når du drar. I dobbeltspent uniform med skinnende knapper og blankpussede sko lener han seg frem, holder døren åpen og sier «Velkommen til Continental». Nathaniel Sacro (57) viser deg til resepsjonen, henger dressposer og kåper på bagasjetrallen, bærer bagasjen til rommet, bærer den ut igjen, han åpner taxidører, han lukker dem igjen.

– Jeg møter folk fra mange land, mange politikere og mange kjendiser.

Han har åpnet døren for presidenter og konger, for Ringo Starr, Bill Gates og Bill Clinton, for Aqua-Lene og for helt, helt ordinære mennesker på vei mot et rom og en seng.

– Alle skal få åpnet døren, det er ingen forskjell.

En gang, for over 30 år siden, jobbet han i larmen og varmen i maskinrommet på store lasteskip som fraktet sement og kull i asiatiske farvann. Han hadde kjeledress med oljeflekker. Nå står den tidligere maskinisten fra Filippinene med hendene samlet foran seg. Aldri i lommene. Alltid rak i ryggen.

Jeg møter folk fra mange land, mange politikere og mange kjendiser. Det er veldig spennende og gir meg inspirasjon til å gå på jobb hver dag

– Når du yter service til mennesker, får du noe tilbake. I løpet av en arbeidsdag er det mange som sier takk, noen gir meg en klem, noen sier det er hyggelig å se meg igjen. Da blir jeg stolt. Det er det som gjør meg glad i gå på jobb. Min holdning er at jeg skal gi mitt hjerte til gjestene.

I september skulle det være bryllup på hotellet. Gjestene hadde sjekket inn, bagasjen var båret opp, presten hadde ankommet. Et kvarter før seremonien skulle starte kom en av gjestene fortvilet ned trappen. Han hadde gått gjennom byen til hotellet, og på veien hadde hælene smuldret opp.

– Han sa til meg: «Kan du hjelpe meg med skoene? De er ødelagt!» De laget stygge merker i det fine teppet i tredje etasje, og hvis jeg ikke misforsto, skulle han spille piano under seremonien også.

Sacro forsøkte å reparere skoene med tape, men det gikk ikke. Det var ti minutter igjen.

– Da spurte jeg: «Hvilken størrelse bruker du?» Han sa 43, så da tok jeg av meg skoene mine. Han trengte dem mer enn meg.

Så der sto han, den første du ser når du kommer og den siste du ser når du drar, på bare sokkelesten, og det var dører som skulle åpnes, det var dører som skulle lukkes.

SERVITØREN
Fetisi Ibrahim (42)
23 år som servitør på Theatercaféen
Utdannet kokk

De liksom flyter gjennom lokalet, servitørene, forbi søylene og fullsatte bord, manøvrerer seg forbi gjester som brått reiser seg, bare glir forbi, med tomme vinglass på brett de balanserer på fingertuppene. Omsluttet av klirringen fra glass og bestikk og en ugjennomtrengelig symfoni av stemmer, lytter de på bestillinger og venter på betalinger. Av med duker, på med duker. Så det samme om igjen.

– I desember er det stress inni meg, sier Fetisi Ibrahim (42).

– 300 gjester, fire ganger om dagen. Bordene skal se bra ut, bestikket ligge riktig. I går hadde jeg et bord med fire, en femmer, en toer, en åtter, en sekser og en firer, samtidig. Og det ene bordet kaklet og kaklet og kaklet. Da mistet jeg kontrollen. Og hvis du ikke har kontroll på gjestene, begynner de å ta kontroll over deg.

Jeg setter stor pris på gjestene, og jeg pleier å tenke at det kunne vært meg som satt ved det bordet. Det tenker jeg alltid

Når Fetisi går gjennom restauranten, kaster han raske blikk mot sine bord, ser om det er mat på tallerkenene, om akevittglassene begynner å bli tomme, og hvis de er det, bestiller han nye med en gang og setter dem klare. I tilfelle gjestene vil ha.

– Du må være foran gjestene, før de spør etter noe, da er du en god servitør.

Og når måltidet er over, hender det han følger gjestene helt ut.

– Wenche Foss fulgte jeg ut mange ganger, sier Fetisi.

Før, når han fulgte gjester ut døren, kunne han se bort på inngangen til Hotel Continental, og der sto faren hans, Becir, i dobbeltspent uniform. I 48 år åpnet og lukket han døren til hotellet.

– Faren min kom til Norge fra Makedonia i 1966 med en liten bag, og den første uken sov han på utsiden av Stortinget. Så fikk han jobb som halltjener. Jeg er veldig stolt av ham. Iblant spør gjestene om hvordan det går med pappa. De sier at de savner Becir, at han var en stjerne i døren. Han var en stjerne.

Nå som faren er pensjonist, savner Fetisi ham på jobben.

– Så lenge han var her, hadde jeg et forbilde. Men … jeg savner ham ikke så mye, vi bor jo i leiligheter ved siden av hverandre. Med samme inngang!

Faren lærte ham å være stolt av jobben, du må gjøre det med hjertet, sa han, alltid hilse, alltid smile, og beklage hvis noe går galt.

– Når jeg en dag har sluttet, tror jeg noen kanskje kommer til å spørre etter Fetisi også. Jeg håper det. Jeg har gjort så godt jeg kan.

MORGENFUGLEN
Jennifer Torres Sand (34)
Tre år som servitør i frokostsalen på Hotel Continental

Gaffel og kniv legges til høyre. Én fingerbreddes avstand fra bordkanten. Servietten i midten. Kaffekoppen. Melk og sukker til venstre. Så. Det er klart for hotellfrokost, et av livets hudløse øyeblikk hvor forretningsmenn og barnefamilier og turister og blankøyde overnattere etter julebord møtes i det duse morgenlyset.

– Frokostene føles annerledes i desember. Vanligvis er det forretningsfolk som spiser fort og går. Nå møtes firmaer og venner som kanskje ikke har sett hverandre på en stund, til julefrokost. De snakker mer, og noen ganger blir de sittende i to timer.

Jeg er veldig glad i turister. De forteller om turer gjennom fjordene og spør meg om anbefalinger i Oslo. Det er viktig å ha litt kontakt

Jennifer Torres Sand (34) tar imot bestillinger av kaffe og mat og rydder alltid bort tomme tallerkener før de har stått i fem minutter.

– Noen gjester er her ofte, og de er som familie. Jeg vet hvilket rom de bor på, før de sier det. «Hei, Jennifer», sier de. Og jeg vet hvor de vil sitte og hva de skal bestille.

Og så er det turistene, dem liker hun også, de som sitter ved vinduene og ser ut mot vinteren.

– Jeg kommer fra Sør-Amerika og hadde aldri opplevd snø i julen. Det er mange som ikke har sett snø før. Så de sitter lenge ved vinduet og spør om snøen og om hvordan julen feires i Norge. Da snakker vi om pinnekjøtt og ribbe. Og kanskje jeg forteller at jeg pleier å se «Flåklypa» på julaften.

GARDEROBEMANNEN
Karl Ram Pettersen (22)
Halvannet år som garderobevakt på Theatercaféen
Jobbet på McDonald’s og Valdres Høyfjellshotell

– De kaller meg Mr. Everywhere, sier Karl Ram Pettersen (22).

– Jeg jobber litt over alt. Løper rundt og hjelper til inne på restauranten i vest og skjorte, så plutselig står jeg i dress i garderoben. Det er der jeg står mest.

Da garderobevaktene på Theatercaféen pensjonerte seg, etter flere tiår i tjeneste, tok en 20-åring med dress, hvit skjorte og stramt gredd hår plass bak den mørkebrune treskranken med gyllent gelender.

– Jeg har lært av de beste. De lærte meg at jeg aldri skal sitte, men stå når gjestene åpner døren, smile, si hei og velkommen. Og når de eldste gjestene skal reise, de som har vært her i 30 år, da legger jeg ikke jakken på disken, men går rundt og tar den på dem. Da føler de seg mer hjemme.

Da Pettersen fikk jobb som garderobevakt, sa faren hans at han burde begynne å lese Finansavisen og Dagens Næringsliv.

– Så nå kjenner jeg igjen mange gjester fra avisen. Jeg kan si navnet deres når de kommer inn døren, og jeg kan spørre om eiendomsbransjen eller aksjene. Noen ganger får jeg råd også. En veldig kjent person sa til meg: «Ikke vær redd for å gjøre feil. Alle mislykkes iblant, men det er bare å kjøre på. Du får flere sjanser i livet.»

Det er kø, men jeg blir ikke stresset. Alle kommer inn til slutt, og alle kommer ut

Noen av gjestene som har kommet inn fra kulden og stimlet sammen foran garderoben, snakker om en ambassade et sted. Noen blir stående og se på de signerte bildene av Elton John og Mick Jagger. Men hver gang døren til restauranten går opp, kan man høre stemningen som venter dem, og garderobevakt Pettersen synes det høres ut som om 100.000 mennesker sitter der inne og skråler og snakker. Det liker han. Energien i desember. Da er det alltid kø foran garderobevakten. Noen hundre jakker skal henges på kleshengere, noen hundre jakker skal ut. Over disken kommer pelsjakker og mink, blå frakker, kalosjer og julegaver, shoppingposer og kofferter.

– Og en gang kom en dame med hund. Hun skulle snakke med hovmesteren for å få bord. Da ble jeg stående ute på gaten med en golden retriever. Det er jo ikke min jobb, men jeg prøver å gjøre mitt beste. Og hun fikk jo bord til slutt.

STØVJEGEREN
Ann Kristin Andersen (38)
Ti år som assisterende husøkonom på Hotel Continental
Begynte som renholder for 15 år siden

Med rosa klut og granskende øyne går Ann Kristin Andersen (38) gjennom 30–40 hotellrom om dagen. Hun ser etter støv i krokene og flekker på teppet, sjekker om ledningene ligger pent og uten krøller, om putene er puffet fint, at sengeteppet ligger rett og om parketten er fint pusset. Speilet skal være blankt, krommet på badet skal skinne. Hun retter på gardinene og drar kluten over billedrammer og gulvlister.

– Alt, alt, alt. Det er veldig mange detaljer, sier den assisterende husøkonomen.

– Å rengjøre et hotellrom er lagarbeid. Renholderen har vasket først, og så kommer vi for å sjekke og gjøre finishen. Den siste prikken over i-en. Så kan nye gjester sjekke inn.

Skulle hotellgjestene ha spesielle ønsker, noe de iblant selvsagt har, piper det i husøkonomens telefon. Dessuten er hun ansvarlig for alt som skal ordnes på rommene før vip-gjester ankommer. Hun har ordnet svarte håndklær og bestilt økologiske sitroner og vårblomster til balkongen i mars. Hun har anskaffet barbermaskiner og mikrobølgeovner og større sofaer.

Når jeg er andre steder enn på jobben, legger jeg ofte merke til detaljer som burde vært rettet på. Bilder som henger skjevt og puter som ikke er puffet pent

– En gang fikk vi et stort besøk fra utlandet som leide to ekstra rom bare for å få plass til bagasjen. På forhånd spurte de om de kunne ha med seg egen lysekrone, som vi skulle montere og henge opp. Det måtte vi si nei til. Men de tok med seg en egen fryseboks med ananas.

Og hvis noen skulle kjøpe et stort maleri i julegave, stiller hun opp, da også.

– Vi måtte være to for å pakke maleriet inn med bobleplast og julepapir.

Hun forteller at mye er annerledes i desember. Rommene som julebordsgjestene etterlater seg, ser annerledes ut, og hun kan iblant merke et slags stress blant gjestene.

– En gang ringte noen fortvilte gjester som hadde sjekket ut og reist. De hadde glemt en pose med pinnekjøtt. De var helt fra seg, det var bare noen dager til julaften. Vi fant pinnekjøttet på balkongen. Heldigvis. Så reddet vi kanskje julen for noen.

BORDVOKTEREN
Caroline Bore (27)
Ett år som bookingsjef på Theatercaféen
Studert reiselivsledelse, jobbet som resepsjonist

Det er som å legge en stor kabal hver dag. 300 mennesker skal inn på Theatercaféen, plasseres ved bordene, spise lutefisk, spise pinnekjøtt, drikke akevitt, gå ut igjen. Fire ganger om dagen skal 300 mennesker gjøre det samme. 1200 mennesker om dagen, hver dag, hele desember. Alt skal gå opp. Ingen vil sitte ved inngangen. Der kan det være trekk. Helst skal man sitte ved vinduene med utsikt mot Stortingsgaten. Helst vil man sitte ved det samme bordet man satt rundt i fjor og året før og kanskje året før det igjen, men for i det hele tatt å få et bord, må man forbi Caroline Bore (27). Hun har ansvar for alle reservasjonene, og den første bestillingen til årets julebordsesong kom allerede i august 2016.

– I desember får jeg 300 eposter om dagen. Telefonen ringer hele tiden, fra åtte om morgenen. Jeg svarer på kanskje 100 telefoner hver dag, og jeg prøver å gjøre det kortest mulig. Under ett minutt.

Å få plass til alle i julebordsesongen, er som å legge en kabal. Jeg begynte arbeidet med det allerede i januar. Det er vanskelig å gjøre alle til lags, men jeg prøver

Det er ikke alle som får svaret de ønsker seg. Hvis det er fullt, og man ikke får bord, hva sier man da? Da sier man at man kjenner restaurantsjefen. Da sier man at man kjenner eieren. Ja, bare hør med dem! Da kommer alt til å ordne seg!

Det pleier ikke å ordne seg.

Noen roper, noen legger på. Noen gjør begge deler.

– Og det var én som tilbød meg å låne bilen hans dersom jeg ordnet bord til ham.

Det ordnet seg ikke for ham heller.

– Og en annen gjest sa opp assistenten sin fordi vedkommende hadde booket bord feil dager.

Så er det de andre, de heldige. De som ringer til perfekt tidspunkt, når det akkurat har kommet en avbestilling, og får overta bordet.

– «Er det sant?» sier de. De er nesten på gråten. Jeg kan høre klumpen i halsen.

Det hender, hvis hun har tid, at hun går ut i restauranten og hører på stemmene, ser på alle som er der, som er der fordi de har ringt henne.

– Jeg merker det på gjestene, på hvor frustrerte og lei seg de blir når de ikke får bord, og hvor glade de blir når de får det. Da skjønner jeg hvor viktig det er for folk å få bord i desember. Da skjønner jeg også hvor viktig jobben min er.

KJØKKENDIRIGENTEN
Tor Magnus Risnes (30)
Tre år som soussjef på Theatercaféen
Begynte som lærling i 2007

Han hakker kål med raske hender. Plaster på langfingeren etter å ha skrellet epler til ribbesmørbrød. Sår på overarmen etter fallende kasser med ertepuré.

– Det er mye bæring, men jeg har spilt ishockey i 16 år, så det går greit, sier Tor Magnus Risnes (30).

– Og jeg tror jeg har tatt med meg lagånden fra hockeybanen inn på kjøkkenet.

En gang var han venstreving på Frisk Asker, nå er han en slags dirigent i det stekepanneskramlende, dampvarme kjøkkenet. Han passer på tiden, holder oversikt over bestillingene som renner inn, teller over, legger opp mat, smaker på sauser, snakker med kokkene.

Julebordsesongen er et kapittel for seg selv, det er noe man må komme seg gjennom. Da er det viktig at vi jobber som et lag

– Hvis lagånden er der, står folk opp om morgenen og gleder seg til å komme på jobb. Vi skal stå her inne, ved siden av de samme menneskene, i et enormt trykk i desember. Da er det viktig å snakke sammen og samle dem du jobber med. For kokkene blir slitne. Faller én, så faller flere.

Grillen holder 300 grader, ni ovner og to store dampkjeler på 200 liter går konstant. Lutefisk, pinnekjøtt, reinsdyr. Snart neste bordsetning.

– Noen likheter mellom et kjøkken og hockey er det jo. Hvis kokken har laget et perfekt reinsdyr, blir det 1–0. Er hele servicen feilfri, føler jeg vi har vunnet kampen.

- (Vilkår)