–  Nordmenn er et lovlydig folkeslag, og vi blir stadig mer prektige. Men akkurat når det gjelder hjemmebrent sier mannen i gata stopp, her bestemmer jeg selv. Fylla i Norge har hatt et ganske destruktivt preg. Vi drikker lite sammenlignet med resten av Europa, men når vi først drikker, drikker vi veldig mye, sier forfatter Torgrim Eggen.
Helt bakerst i boken «HB. En destillert norgeshistorie» får vi oppskriften på hjemmebrent. Det må være tidenes første publisering av oppskrift på ulovligheter fra et anerkjent norsk forlag. Men som Eggen skriver: En populær definisjon av en 'gentleman' er en person som kan spille trekkspill, men lar være.

 –  Hjemmebrent er det eneste onde og forbudte folk flest har varme følelser for. Folk snakker varmt om hjemmebrent og ungdomsfylla, selv om den helt sikkert var helt forferdelig.

Les også: En av verdens dyreste viner auksjoneres bort i dag.

I 1985 spurte Norsk Gallup folk om de hadde smakt hjemmebrent i løpet av de siste tolv månedene. 45 prosent svarte ja. Og da de spurte om folk visste hvordan de skulle lage hjemmebrent, svarte 40 prosent ja. Ingen land i verden drikker mer hjemmebrent enn nordmenn, og årsakene til det skriver Torgrim Eggen mye om i sin nye bok.

 –  Hvem er det som drikker hjemmebrent?

 –  Det kommer an på hvor du er. I Trøndelag er svaret: Hvem som helst. Det er ingen stigma knyttet til å drikke hjemmebrent, det er nesten heller slik at du ikke er ekte trønder om du ikke har smakt det. Hedmark og Oppland er det mest ateistiske området i Norge, og har områder med veldig god åkerjord. I Oslo har hjemmebrent vært en klassemarkør, og et østkantfenomen. De destillerte sprit der jeg vokste opp. Og det er ikke så rart, de som vokste opp i drabantbyene var innflyttere, og tok med seg kunnskap og utstyr da de kom. På vestlandet har avholdsbevegelsen hatt en sterk posisjon, og mange bygder på Sunnmøre var i en periode helt tørrlagte, som del av en politisk prosess, sier han.

Nå skal alle ha ingefær i drinken.

Trøndelag. Det er ikke tilfeldig at produksjonen av hjemmebrent er så stor i Trøndelag , mener forfatter Torgrim Eggen: - Jo lenger fra sjøen du befinner deg, jo mer kokes det. Foto: Jimmy Linus

Forbudte følelser

Hjemmebrentproduksjon har foregått i Norge helt siden 1700-tallet. I 1848 kom de første innstrammingene i norsk alkoholpolitikk. Eggen forteller om Sæbø, hjembygda til Jon Hustad, som i 1850 hadde ti skjenkesteder. 50 år senere var bygda det tørreste stedet i Norge.

 –  Stavanger var episenteret for avholdsbevegelsen som i mellomkrigstiden dominerte norsk politikk. I 1914 var hver tiende nordmenn, med kvinner og barn, medlem av en avholdslosje. Her ser du de klassiske øst-vestmotsetningene i Norge, sier han.

Men parallellt med at politikerne strammet inn på tilgangen til sprit, valgte mange å produsere selv, på stadig mer kreative vis. I moderne tid har Eggen funnet et hysterisk eksempel i byggefeltet i Trøndelag som hadde hemmelige spritkjellere som ikke fantes på plantegningene. Noe av målet med boken er å forsøke å vise hvordan hjemmebrent har levd i Norge som resultat av en villet politikk. Myndighetene har forsøkt å begrense folks tilgang til sterke alkoholvarer, men de har lykkes bare sånn passe.

 –  Hjemmebrentbaronene i Trøndelag på 1980-tallet har fått et eget kapittel i boken, og det er ikke tilfeldig at det er akkurat i Trøndelag produksjonen er så stor. Mens man i kystbyene har hatt tilgang til smuglersprit, har man i innlandet vært nødt til å skaffe varene selv. Jo lenger fra sjøen du befinner deg, jo mer kokes det. I tillegg kommer andre forhold; hvor sterk avholdsbevegelsen har vært i området, og om det har vært tilgang til overskuddsmateriale fra landbruket. Tradisjonelt er sprit blitt laget på korn og poteter, før gjær og sukker tok over i moderne tid, sier Eggen.

Han bestemte seg for å skrive boken om hjemmebrentens historie etter et herreselskap med blant andre konjakkprodusenten Jon Bertelsen, som han har kjent i flere år. De ble sittende på terrassen utover kvelden med noe godt i glasset, dog ikke hjemmebrent, skynder han seg å føye til.

 –  For halvannet år siden handlet dette om å dokumentere noe som er i ferd med å bli borte. Så enkelt er det ikke, men det er helt klart mindre hjemmebrent nå enn tidligere. Åttitallet var hjemmebrentens toppunkt i Norge, siden har det dalt.

 –  Hvorfor det?

 –  Den viktigste grunnen er velstandsøkningen i Norge. Det andre er tilgjengeligheten. På 1930-tallet var det 13 vinmonopol i hele landet. Det nordligste lå i Tromsø, det betyr at hele Finnmark lå uten legal tilgang til sprit. Man måtte ringe til Tromsø for å bestille varene, og så vente på Hurtigruta. Det sier seg selv at folk heller brente selv, sier han.

Eggen nevner også Berlinmurens fall. Tilgjengeligheten til spesielt polsk smuglersprit har gjort at de illegale spritprodusentene har tapt terreng. Og nordmenns flittige bruk av taxfree-kvoter har gjort det billig å bli beruset på lovlig vis.

 –  De som holder på nå er i stor grad entusiaster. Det lages nok noe for salg, men jeg kan ikke tenke meg at det er mye.

Tradisjon. Hjemmebrentproduksjon har foregått i Norge helt siden 1700-tallet. I 1848 kom de første innstrammingene i norsk alkoholpolitikk. Foto: Jimmy Linus

Kjemisett til jul

I boken skriver han om da han selv lærte hjemmebrenning som 11-åring av faren, etter å ha fått et kjemisett til jul. Han forteller om den norske brennevinsproduksjonens vugge i Hedmark og Oppland. Om pons, karsk, kaffedokter og knikt,  teknekt, skærping og kvessing. Og om den siste slanten i flaska, «slumpen» eller «liggar'n». Om de uforutsette konsekvensene av politiaksjonen mot hjemmebrent i Trøndelag på slutten av 1980-tallet; folk erstattet heimert med narkotika.

Han skriver om fyllas fire stadier, om metanol og den mulige dødeligheten av å drikke sprit man ikke kjenner styrkegraden til.

 –  Brenner man på sukker og gjær, er det nesten umulig å få i seg store mengder metanol. En kan bli kvalm og uvel, men det er ikke det som gjør hjemmebrent så skummelt. Det er heller det at spriten er så høykonsentrert, sier han.

Selv er han ingen hjemmebrent-ekspert. Torgrim Eggen forteller at mye av arbeidet med boken har bestått i å knytte til seg kilder som er villige til å snakke om hjemmebrentproduksjon, og som vet mye om både produksjon og smak. De fleste vil være anonyme.

 –  Ikke bare på vegne av seg selv, men også på vegne av lovovertredelser begått av andre for 40 år siden. Så sensitivt er dette.

Les mer om mat og vin på Smak.no

Meld deg på nyhetsbrev fra Smak.no her(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.