Tåken ligger som et slør over fjelltoppene. ­Luften er fuktig og kald. Langt inne i Chartreuse-fjellene sørøst i Frankrike, trasker et dusin rødkledde nonner langs en vei. Fremoverbøyde, med hendene foldet bak ryggen. De har reist langt, helt fra Asia, på pilegrimsreise til et av verdens mest berømte klostre, bygget i 1084, inneklemt i et trangt dalføre.

Her starter også historien om det som kanskje er verdens mest sagnomsuste likør.

grønne dråper

En grønn, tyktflytende og funklende væske helles i glasset. Duften brer seg i rommet. Mynte, tre, kamfer, enebær, verbena og lakrisrot. Man skal snuse lenge om man skal klare å skille ut alle de 130 hemmelige ingrediensene. En kan sitte i timevis og alltid oppdage noe nytt.

Smaken er sødmefull, heftig og konsentrert. Grønne urter, røtter, timian og honning, med innslag av lakris og laurbærblader i utgangen. Som en yndet avec serveres chartreuse etter måltider på noen av verdens beste restauranter. Etter sigende hjelper den på fordøyelsen – den skal gjøre underverker etter en lang middag.

Chartreuse selger vi som bare det. Folk kjøper gjerne to centi­liter av hver, sånn at de kan smake forskjellen på ung og gammel, spansk og fransk

MAGDALENA ROSENBLAD — sommelier på Le Benjamin

Restauranten Le Benjamin på Grünerløkka i Oslo er en av få norske restauranter med et utvalg chartreuse.

– Akkurat nå har vi syv til åtte forskjellige utgaver. De fleste har vi kjøpt i Spania eller Frankrike. Derfor har vi skaffet oss importlisens, kun for å kunne kjøpe chartreuse, sier sommelier Magdalena Rosenblad.

Hun forteller at norske gjester først og fremst forbinder den grønne fargen med absint, og at noen bemerker at de har lite konjakk på kartet.

– Men det har jo alle andre, og vi har mye annet fransk brennevin. Chartreuse selger vi som bare det. Folk kjøper gjerne to centiliter av hver, sånn at de kan smake forskjellen på ung og gammel, spansk og fransk.

LANGT LIV

Likørens oppskrift skal i 1605 ha blitt overrakt av François-Annibal d’Estrées fra kong Henrik IVs hær til et kloster i Vauvert, en liten forstad til Paris. Oppskriften var gammel allerede da, og kom mest sannsynlig fra en alkymist med stor kunnskap om urter, som visste hvordan man kunne blande dem ved infusjon og maserasjon.

Hvit chartreuse er ekstremt sjeldent. Jeg har hørt at det angivelig bare er ti flasker igjen i verden

AGATHE DE SAINT CÉRAN – vin- og brennevinsspesialist ved auksjonshuset Christie’s

På den ­tiden forsto bare noen få munker – og enda færre apotekere – bruken av urter og planter i behandlingen av sykdommer. Angivelig skal oppskriften ha vært så kompleks at bare deler av den ble forstått.

På begynnelsen av 1700-tallet ble oppskriften sendt til hovedsetet Grande Chartreuse i fjellene like nord for Grenoble. I 1737 lyktes det munken Jerome Maubec å lage likøren for første gang. Den ble fort populær, og ble solgt som ­medisin på lokale markeder av munkene selv. Stadig flere drakk likøren som fordøyelsesmiddel og ikke som medisin, noe som førte til at munkene i 1764 lanserte en søtere og mer alkoholsvak utgave: grønn chartreuse.

Så, i 1793, etter Den franske revolusjon, ble munkene utvist fra Frankrike. Produksjonen av chartreuse opphørte, men munkene fikk med seg oppskriften. En kopi ble laget for sikkerhet skyld, og den ble senere solgt til en farmasøyt i Grenoble. Han klarte aldri å lage likøren, og da han døde i 1816, returnerte hans etterkommere oppskriften til klosteret.

I 1903 ble munkene utvist fra Frankrike for ­annen gang. Franske myndigheter solgte destilleriet til private investorer, som laget en imitasjon av likøren. Munkene flyttet til Tarragona i Spania, hvor de åpnet nytt destilleri – så om folk ønsket ekte chartreuse, var trikset å be om «Une Tarragone».

Da selskapet som kjøpte destilleriet i Frankrike gikk konkurs i 1929, ble konkursboet kjøpt opp av klosterets venner i Voiron og tilbakeført til munkene i Chartreuse.

HELLSTRØM-Favoritt

Årlig leveres det 18 tonn urter fra hele verden til Grande Chartreuse-klosteret. I klosterets urterom blir de tørket, knust og blandet i forskjellige serier, som igjen fraktes i bager ned til destilleriet i Voiron. Bare to munker kjenner oppskriften til enhver tid, og det er kun de to som lager likøren.

Tidligere ble det brukt to destillasjonsapparater i kobber, nå er det meste i rustfritt stål. Her fordamper alkoholen og urteekstraktet opp i apparatets svanehals, hvor det hele blir avkjølt. Det er den siste maserasjonen som gir likørens berømte grønnfarge.

De fleste franske og spanske restauranter med res­pekt for seg selv, har minst én flaske ­chartreuse.

I Spania går oppkjøpere rundt og banker på ­dørene for å kjøpe det som er igjen av uåpnede flasker. Særlig er eldre flasker med chartreuse laget i Tarragona, ettertraktede – et eksemplar fra 1980-tallet ligger på om lag 8000 kroner i Barcelona.

Kokk Eyvind Hellstrøm er stor fan av chartreuse, og benytter likøren både etter måltider og i maten:

– Som en grønn medisin som i små mengder ­på­virker sansene på en positiv måte. Chartreusen skjerper sansene, selv om jeg vil anbefale å la ­bilen stå. Og den bør nytes kald, med én stor isbit i ­glasset, slik at den ikke vannes ut, sier Hellstrøm.

– Hvorfor er akkurat chartreuse så fantastisk?

– Jeg velger chartreuse fordi den med sine rike komponenter av naturlige urter kun skaper glede. Eikelagret konjakk og armagnac kan fort bli aggres­sivt en sen kveld. For ikke å snakke om vodka og gin, som gjør folk gale, mener Eyvind Hellstrøm.

Grønn chartreuse VEP er den tidligere Bagatelle-sjefens favoritt.

– Selv om den gamle Tarragona-eliksiren har stor samlerinteresse. Den skjenker jeg bare i veldig små mengder for et nøye utvalgt selskap.

eksklusiv

På auksjonshuset Christie’s vinauksjon i Genève i november ifjor gikk 49 tilårskomne flasker chartreuse under hammeren. Den totale verdivurderingen var på 71.920 sveitsiske franc, eller 615.000 kroner. Resultatet ble 1,44 millioner kroner. En flaske hvit chartreuse fra perioden 1878–1903 gikk for rekordhøye 194.000 kroner, nesten det dobbelte av prisantydningen.

– Hvit chartreuse er ekstremt sjeldent. Jeg har hørt at det angivelig bare er ti flasker igjen i verden, sier Agathe de Saint Céran, vin- og brennevinsspesialist ved auksjonshusets Christie’s kontor i Paris.

– Det morsomme er at den hvite utgaven ble regnet som den minst interessante da den ble laget, siden den var enklere å lage, når man ikke trengte å tenke på fargen. Det var nok en av grunnene til at den bare ble laget i noen år, og derfor er svært sjelden.

Agathe de Saint Céran innrømmer at hun gjerne skulle fått tak i flere eldre flasker av den ettertraktede likøren.

– Det er mange som samler på dem, men jeg har inntrykk av at de fleste drikker sine eldre flasker, fremfor å se på dem som investeringsobjekter.

VERDENS STØRSTE

Tilbake på klosteret. Den dunkle belysningen gjør det vanskelig å se. Duften av chartreuse er umiskjennelig: innslag av grønne urter, kamfer og tørket frukt. På de over 100 år gamle eikefatene ligger det som skal bli den vanlige utgaven av gul eller grønn chartreuse.

Innimellom de store eikeliggerne står noen mindre fat, på dem lagres den mer sjeldne og eksklusive utgaven VEP. Hvor lenge likøren lagres i kjelleren vet ingen, men man estimerer et sted mellom tre til fem år. Det er kun de to munkene som smaker seg frem til når likøren er klar til å tappes på flaske.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.