- Jøss, er vi ikke i hovedsesong for dette stedet nå?, sa Pepper idet de to entret et fullstendig tomt Gamle Raadhus til lunsj.

Utenfor var allerede førjulshysteriet til å ta å føle på i bygatene, men ingen hadde funnet veien inn i det over 400 år gamle bygget - serveringssted i de siste 160 av dem.

Salt mintes fabelaktige lutefiskmiddager - senest i fjor. Gamle Raadhus har vært helt i toppsjiktet av Oslo-restaurantenes svært lukrative praksis med lut og ertestuing.

- Det er tidlig i uken. Det er nok fullt kjør her på kveldene, likevel.

Salt og Pepper forsøkte seg på et vindusbord, men fikk beskjed om at det var reservert. Og helt riktig: Minutter senere hadde tre vindrikkende venninner, antagelig tidlig i åttiårene, manifestert seg i hjørnet. Flere gjester skulle aldri komme denne formiddagen. ​De tre snakket om avdøde eller demente advokater og arkitekter på Nesøya, om fjellturer og seniorutroskap, skålte og koste seg. Pensjonisttilværelsen så forlokkende ut.

Til bordet kom godt brød og lefse. Smør og vann måtte man be om selv.

Svin og brød

Salt og Pepper ville ringe julen inn, gikk for henholdsvis gravlaks og ribbesmørbrød fra den kledelig korte lunsjmenyen. Ribben var ualminnelig god. Svoren var strålende sprø og lett, kjøttet særs saftig uten å bli soggy oppå rødkålen og svsikekompotten av den grunn. Det var nydelig avstemt, svimlende mektig, men delikat. Brødet var knasende, lett stekt.

- Stort bedre kan ikke svin gjøres på brødmat, sa Salt og inkluderte åpenbaringer med dansk «ribbenssteg» og italiensk-amerikansk porchetta-sandwich.

Peppers valg var mindre vellykket. Gravlaksen kom med adekvate dillstuede poteter, og en muligens i overkant gul og sennepspreget sennepssaus.

Gravlaks skal være en klokkeren, tander og tungesmeltende affære:

- Denne minnet dessverre mer om den som ligger vakuumpakket hos dagligvarekjedene, sa Pepper og så ned på de sterkt oransje- og rosafargede skivene på tallerken.

-Greit nok.

De gamle er eldst

Servitøren var ikke den varmeste sjelen nord for Moss. Rynket han litt på nesen da Salt og Pepper vill dele en dessert? Kanskje ikke. Vedkommende var litt vanskelig å lese.

Creme Bruléen var kyndig, fulgt av sorbet og et knippe gode, svært syrlige skogsbær.

- Klassisk og bra konfirmasjonsdessert, men ikke mer, sa Pepper.

Kaffen kom i en sånn fortreffelig liten sølvkanne, som er så vanlig på steder med hvite duker og historie i veggene. Måtte de aldri forsvinne.

For alt dette, samt to alkoholfrie øl, måtte Salt og Pepper ut med 750 kroner etter tips. Det føltes billig! Selv kunne de kvittere med solid metthetsfølelse og noe sunket førjulspuls. De kommer straks tilbake for en annen av stedets signaturer:

- Nå er det ikke lenge til skreisesongen! frydet Salt seg.

Kelneren bukket dem ut. Nå var han snart alene igjen.

(Vilkår)