– Så glad jeg er for at dette stedet fortsatt finnes, sa Pepper. Vi fulgte etter hovmesteren inn i Vinterhaven på ærverdige Hotell Bristol.

En skal sette pris på at det fremdeles finnes et så godt bevart, stilfullt serveringssted i vrimmelen av kaffebarer med håndbrygg og kald grøt. Et sted med høye smørbrød, rislende springvann og palmer, søyler og mykt vegg-til-vegg-teppe. Neste år har Vinterhaven og Bibliotekbaren holdt det gående i hundre år. Nylig ble det pusset opp litt, blant annet med stoler og bord, men sjelen, pianisten og det meste av interiøret er som før.

Tørt

Denne ettermiddagen hadde vi bestilt bord til Afternoon Tea, som innebærer et stettfat fylt med sandwicher, scones og søtsaker, i britisk stil. Og te, selvsagt.

Til 375 kroner per person, og i så tradisjonsrike omgivelser som i Vinterhaven, hadde vi sett for oss litt høytidsstemning. Men det varte og rakk før noen kom til bordet vårt. Betjeningen var mer opptatt av å plassere om på bord og dekke opp enn å se oss.

Vi hadde i det minste fått et bord med marmoroverflate, en vakker, Instagram-vennlig bakgrunn til tekannen i sølv og kopper og asjetter i mintgrønt.

Det skulle ta 40 minutter før stettfatet i tre etasjer kom på bordet. Det var ingenting som tydet på at det hadde tatt så lang tid å gjøre det i stand. Sandwichene hadde tørt brød. Dobbeltdekkeren med røkelaks og eggekrem var størknet gul i kanten. De andre to sandwichene var snille i smaken, med henholdsvis geitostkrem og slangeagurk, og kremost med bresaola – italiensk tørket oksekjøtt – og et hint av pepperrot. Høydepunktet blant det «salte» på stettfatet var en liten sprø crustade fylt med smakfull oksetartar og tørket eggeplomme. En perfekt munnfull.

Sconesene var varme, men hadde konsistens og smak litt for mye som søt kake. De kom med en liten skål skogsbærsyltetøy og Bristols versjon av den britiske klassikeren «clotted cream». Den minnet til forveksling om vanlig pisket krem. Vi huket tak i en servitør og spurte hvordan den var laget. Svaret var at det var kremfløte som var vispet, «og så bare fortsetter man å vispe».

– Men hvis man fortsetter å vispe krem, blir det smør. Clotted cream er varmebehandlet, ikke pisket, hvisket Pepper etterpå.

Vi hadde fått bord midt i trafikken av lunsjgjester som ramlet inn. De var etter hvert svært mange, og det ble enda vanskeligere å få kontakt med betjeningen. Å få bestilt en kaffe til den søte avslutningen krevde intens vinking og forsøk på øyekontakt. Da jeg fikk bestilt, ble kaffen glemt.

Øverst på stettfatet lå fire ulike søtsaker, blant annet en liten myk eplemuffins, en sjokoladedekket Sachertorte-variant og en knallrød rullekake med pistasjkrem. Godt, veldig søtt og ikke noe vi kommer til å huske. Utvalget manglet noe litt friskt og fruktig, syntes vi.

– Travelt i dag? spurte vi en servitør vi fikk tak i for å be om regningen.

– Ja, det er overbooket, sa hun.

– Men nå er jeg ferdig, så da er det ikke så farlig!

Det er en merkelig defensiv innstilling fra servicepersonale.

Senk forventningene hvis du besøker Bibliotekbaren. Ikke til omgivelsene, de er fabelaktige, men til nivået på mat og spesielt service.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.