Å tusle bryggelangs mot Ling Lings ovale signalbygg i desember er som å krysse en forblåst lystbåthavn i vinteropplag på vei mot en seilklubb leid for anledningen.

Ling Ling, den uformelle beach-club-grenen av Hakkasan-imperiet, tar sikte på å kapre en del av markedet for fuktige, langtrukne lørdagslunsjer i Oslo, med dj og meny inkludert både cocktails og champagne.

I anledning nyttårsaften har vi testet to champagnelunsjer – klassikeren Bølgen & Moi og utfordreren Ling Ling: Champagnelunsjen til Bølgen & Moi har helt begredelig mat – men det bryr ingen seg om

Inne snurret loungemusikken blant grønne planter. Ling Ling er i sannhet et snev av den store verden, om ikke annet i form av de effektive, elegant uniformerte servitører med hver sin aksent på engelsken som sørget for at måltidet gikk sømløst for seg, fra første skjenking av vann til prangende presentasjon og blanding av salat ved bordet.

Flytende pepperkaker

Cocktailen, en frisk gul sakebasert drink, smakte som flytende pepperkaker, og crispy duck-salaten som innledet måltidet var en raus og lekker kombinasjon av salt, sprøtt, søtt og syrlig. Minatyrkvadratene med pekingand og pannekake Ling Ling serverer er rett og slett så vakre at det smerter å spise de små bitene med sprøtt skinn, fett kjøtt og nøytrale pannekaker, men offeret er verdt det.

– Utrolig god mat. Men hvem går egentlig hit på klubb midt på dagen? undret Pepper og vi så oss om.

Ute blåste vinden over en blågrå fjord med et nedsnødd cruiseskip under Festningen. Inne var øyevippextensions så tunge at bærerne nær trengte Botox for å holde øynene åpne, ermeløse glitterkjoler og slingbacksandaler. Selfiefunksjonen var hyppigere i bruk enn spisepinnene, glamhanekam, blazere og hårsløyfer så enorme at de så ut som noe hentet fra lekeavdelingen. Og mens stemningen og volumet på dj-ens Røyksopp-sampling steg, føk plutselig et Fantorangen-kosedyr gjennom rommet.

Den røde plysjleken som tilhørte en tilforlatelig småbarnsfamilie gjorde stemningen absurd der vi satt og diskuterte hvilke dumplings som smakte best. Vinneren var de små oransje gresskarimitasjonene fylt med grønnsaker og pinjekjerner som så ut som marsipanfigurer og som vi hadde bestilt som tilvalg til menyens kylling, scampi og vegetarfylte dumplings.

Kina-expressen 1990

Hovedretten kom på bordet med samme schwung som alt det andre. Men fritert scampi med paprika og løk i sursøt saus, fortjente ikke oppstyret.

– Har kjøkkenet tatt røykepause og bare bestilt noe fra Kina-expressen? spurte Salt.

Retten var som hentet fra en takeaway fra tidlig 90-tall. Soppretten som ble servert ved siden av var imidlertid delikat og mildt velsmakende.

Den «rensende» rosa fruktshoten som ble servert før desserten, var akevittbasert, men likevel frisk og fruktig. Dessertanretningen var rent ut sagt overdådig, med madeleines med matchadipp, makroner, en mango-pannacotta med kokosflak og vaniljeis skjult i en sjokoladekule som smeltet da servitøren helte varm saltkaramellsaus over. Det var godt, men søtt, søtt, søtt og enda en demonstrasjon av at noen av verdens beste kjøkken på saltmat ikke har like gode desserter som forretter.

Nå var festen i ferd med å ta av. I en by der det fort koster 500 kroner bare å spise en hovedrett og en halvliter på en billig restaurant, fikk vi overveldende mye for de 1700 kronene regningen kom på. Inkludert orkesterplass til et publikum vi sjelden ser i dagslys.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.