Belønningene var store etter vi hadde kjempet oss forbi parate tappetårn, festivaltoaletter og nettinggjerder, alt i anledning fotball-VMs sendinger ute ved Kontraskjæret.

Nå var det tid for lunsj, fotballfri og middelhavsvarme.

Restauranten Festningen ligger i og ved et gammelt fengselsbygg, nær der festningsmuren stuper ned mot asfalt.

En eldre turist med shorts, solhatt, sekk og hoftestivhet dristet seg nølende ut mot gresstustene på kanten.

– Det er dette som egentlig er det gamle Oslo, sa Salt.

– Byens suverent vakreste gatestubber ligger dessverre litt bortgjemt på militært område.

Vi entret et grått avlukke, en platting som utgjorde uteserveringen, pustet ut av velbehag og møtet med skyggen.

Barcode lå i neste vik. Det føltes som å være turist i egen by.

Barndomsminner

En blankisset hovmester var velvilligheten selv, kom til bordet med det mest akutte: bordvann, pilsnerøl, noe god eplemost fra Bagstevold. Vi var sultne, valgte oss henholdsvis dagens toretters lunsj: ørrettartar fulgt av grillet kalv samt en liten porsjon lakse-poke før sild og gravlaks.

Nabobordene besto av mye lyse skjorter, men ikke nabolagets vante businesslunsjer. Her var godt voksne grupper, velkledde, som koste seg med vin, champagne, fish 'n' chips, og ambisiøse ferieplaner. Turistene glimret med sitt fravær. De finner vel ikke frem.

​– Fabelaktig smak av sjø! utbrøt Salt over ørrettartaren med små eksploderende rogn, rødløk, urter, rømme og agurk.

Kombinasjonen av de to siste komponenter mot rød fisk sendte tankene mot diverse oppvekstmiddager – rømmens fylde, agurkens friskhet og syre mot fisken. Her var det hele blitt en herlig balansert og delikat forrett, som bør inn på fast meny.

Poke – denne tidsmessige, hawaiianske rå fiskesalaten – kom her på laks fra Aukra, noe sjøgress, avokado, svarte og hvite sesamfrø, rikelig med soya, samt et par flak norichips. Sødmefullt, rikt og velsmakende, men kunne tjent på ørlitt mer syre i finishen.

Porsjonene var store.

Pinneis

Et glass rødvin kunne gjort seg til kalven. Et glass «portugisisk» var dagens bordvin. På ytterligere spørsmål ble det ytret at det var «blandingsdruer» og «passer perfekt». Glasset var kjøleskapskaldt, holdt blålilla og medioker vin, men var særs raust og billig.

Dagens hovedrett gjenspeilet ikke helt ambisjonsnivået ellers: noen nypoteter, cherrytomater, portobellosopp med god grillsmak, en løkkrem, litt urtesmør og flere kjøttstykker, beklageligvis nesten gjennomstekt, mot grå. Greit nok. Sildefiletene var særs delikate, kom med rugbrød, gressløk, rømme og en vri på sennepssaus til gravlaksen. Solid og klassisk. Lite å sette fingeren på.

Det var enormt med mat, men vi valgte likevel dele en dessert til kaffen. En sinnrik «sjokoladeispinne» på mousse av Valrhona-sjokolade, kringsatt av konfitert appelsin og syrlig bergamott, satt som en militær henrettelse. Flott presentasjon.

Oppgjøret la seg på like over 1100 kroner.

Det føles nesten billig for trillende metthetsfølelse, jevnt over bra mat, hyggelig personell og majestetisk nasjonalutsikt.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.