Mens Bien på Danmarks plass i Bergen nærmest er blitt en institusjon i byen, har de nå fått en avlegger – Bien Centro i kjelleren på kunstmuseet Kode1 midt i sentrum.

Menyen var skrevet på store ark lagt på bordet, bølget av forrige manns måltid. Salt snudde på arket for å se drikkemenyen på baksiden, og arket slapp etter hvert taket fra det klissete bordet med små fargeflekker fra menyen.

– Dette var ikke særlig appetittlig, sa Salt.

Salt begynte å lese høyt fra menyen som skrøt av at Bien Centro hadde hentet inn en vaskeekte napolitaner til å bygge pizzaovnen, og at de følger pizzainstituttets strenge regler for råvarer.

– De tar iallfall pizzaen seriøst, sa Pepper og slang inn en bestilling.

På menyen sto italienske pastaklassikere som bolognese og vongole samt en rekke pizzaer. Salt lot seg lokke av dagens spesial – potetpastaen gnocchi med villsvinragu.

– Nesten like god som min mammas, sa servitøren da vi bestilte, før hun slo over på morsmålet til de italienske turistene på nabobordet – og fikk forventningene til å stige.

– Det er fascinerende hvordan italienere later til å ha for vane å gå på italienske restauranter når de er på ferie. Får de ikke nok hjemme? undret Salt seg.

På kanten

Da servitøren litt senere kom tilbake med pizzaen, forsto vi hvorfor ryktet hadde spredt seg helt ned til cruiseskipene fortøyd i Vågen.

Napolitansk pizza med «høy kant» var toppet med mozzarella og sterk salami, og kanten var fylt med ferskosten ricotta.

– Ypperlig bunn, sprø kant og ricottaen gjør den veldig mektig. Pizzaovnen har gjort jobben, sa Pepper.

Salt så seg nødt til å småspise på Peppers pizza, for gnocchien uteble. Vi kikket rundt og så at nabobordet, som hadde lagt inn nøyaktig samme bestilling, satt i samme klemme: én fornøyd gjest med pizza, den annen med tom tallerken og haukeblikk.

Pizzaen var nesten halvspist da gnocchien kom. Servitøren hastet av gårde til nabobordet med den andre tallerkenen hun hadde i hånden.

Men gnocchiene var verdt å vente på. Passe myke uten å bli deigete, med mild og fyldig tomatsaus – med grønnsaker kokt så lenge at villsvinkjøttet trevlet seg.

Søt nedtur

Det er vanskelig å forlate et italiensk sted uten å ha prøvd tiramisuen. Denne gangen kunne vi ha latt være. Den ble altfor søt og smakte av mandelessens. Når den i tillegg ikke inneholdt hverken amaretto eller kaffe, ble det ingen bitre smaker til å veie opp for alt det søte.

– Kaffen var iallfall prima.

Med nesten 700 kroner som sluttsum på regningen – der pizzaen kostet nesten 200 kroner og desserten over 100 kroner – står prisen ikke helt i stil med gjennomføringen.

Bien Centro har lagt sjelen sin i enkelte detaljer, men bommer på timingen – og snubler dessverre litt på målstreken.

* (Vilkår)