Der Akerselva munner ut i Oslofjorden leder en lekker, ny elvepromenade frem til Munch-museet som åpner neste vår. I en så omskiftelig bydel som Bjørvika føles det som en evighet siden 2014, da Vaaghals åpnet som første restaurant i Barcode-rekken.

De har fått en solid posisjon her i kontorjungelen. Denne torsdagen var det lekre lokalet velbesøkt til lunsj – alderssnittet nokså høyt og slipsføringen like så.

Enkelt og godt

Et litt lealaust platå på bordet ymtet om deleretter, men lunsjmenyen er mer klassisk og porsjonsdelt enn om kvelden. Bare forretten skulle deles – et realt lass med skinke og en skje med kyllingleverpaté. Først ønsket Pepper å bytte ut halvparten av skinken med et annet pålegg for variasjon, men endret snart mening:

– Denne skinken er fabelaktig!

Saftig og mild, med et tydelig og flott røykpreg – ingen røykaroma her i gården. Hele haugen gikk med, anrettet på fluffy loffskiver med en sennepssterk majones til.

Andelever var mer mousse enn paté i formen – luftig, kremet og knallgod – og passet fint på sprøtt potetflatbrød.

Smørfest

I en treretters lunsjmeny sto valget mellom kjøtt og fisk til hovedrett. Salt fikk et bresert kalvebryst – herlig mørt og med nok fett til at det ikke ble tørt. Dehydrerte strimler av gulrot ga en fin sødme. Litt mindre salt hadde gjort seg i en ellers strålende potetstappe. Sausen var en kalvesjy – rik og smaksatt med vin.

Den avdøde rockekokken Anthony Bourdain avslørte i boken «Kitchen Confidential» et av triksene som gjør at restaurantmat smaker bedre enn hjemme: Der du bruker 100 gram smør, bruker kokkene 400. Dette gjorde kålstuingen til kalvens beste tilbehør. Nykålen formelig badet i smør.

– En skikkelig raus rett med godt balanserte smaker, sa Salt.

For mye stekesmak

Pepper fikk en av sine favorittfisker servert, et stykke pannestekt lange.

– Litt for mye pannestekt, spør du meg, sa Pepper.

Ofte er fiskeretter bedre enn kjøtt på restauranter. I dag var det motsatt. Absolutt deilige smaker – balansen satt bare ikke like godt. Med fiskens stekeskorpe, brente brokkolitupper, ristede solsikkefrø og stekte poteter bikket det over av maillard-reaksjoner.

– Stekte poteter er digg, men passet ikke her. Det er mye stekesmak, og mer enn nok tekstur, sa Pepper, som ønsket seg noe så gammeldags som kokte poteter.

De kraftige smakene skulle også vært møtt med mer syre, for eksempel et ekstra skvis med sitron i sausen.

Trygt og godt

Fraværet av en konseptuell meny er fornøyelig. På Vaaghals står ypperlige råvarer og de gode smakene i sentrum. Det er norsk uten å være gimmicky – også steinene som tidligere ble brukt som servise er nå borte, i alle fall til lunsj. Det er rett og slett et jordnært og trivelig spisested.

Også desserten var trygg og supergod – en tett sjokoladeganache og myk vaniljeis fikk sprøtt følge av små marengs, syrlighet fra friske jordbær og bringebærcoulis.

– Ikke så originalt, men fantastisk tilfredsstillende, sa Pepper fornøyd.

Regningen var ikke avskrekkende, den kom på 1350 kroner for to trerettere og to flasker norsk kvalitetsdrikke – en forfriskende hylleblomstsaft fra Hyllest i Telemark, og en syrlig eplemost fra Bagstevold gård. Servicen var tilbakeholden, uten at det gjorde noe, og maten kom raskt nok til at sjefen ikke klager.

– Det spørs om ikke Vaaghals fortsatt er det beste lunsjvalget i Bjørvika, sa Salt.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.