Det har skjedd mye både i Kina og Norge siden sichuan-restauranten Dinner første gang åpnet dørene i 1990, og viste trauste nordmenn at kinamat var noe mer enn chop suey og biff med bambusskudd – ikke minst med velstandsnivået i begge land. Riktignok finnes det langt flere «Crazy Rich Asians», men nordmenn er blitt ganske crazy rich de også.

Å vandre inn i Dinners mørke og luksuriøse lokaler midt på dagen, føles litt som å ta steget inn i de crazy rikes verden, der Helene Hennies sotgrå interiør med ornamenterte paneler og ultrakomfortable stoler effektivt fjerner ethvert snev av nordisk trausthet utenfor.

Men det tok sin tid å komme innenfor ved lunsjtider, det var kø i døren og ingen hovmester både da vi kom - og mens vi var der.

Chili og fett

Der chili ga gjestene bakoversveis for snart 30 år siden, leer vi knapt på et øyelokk over hverken trøffel og tofu eller dim sum og lung ha kao på menyen; og om gjestene ikke vet hva alt er, er rettene forbilledlig forklart også på norsk slik at det er lett å bestille. Til lunsj er det skremmende lett å falle inn i restaurantens ønsker for gjestene: En ferdig sammensatt dim sum-kombinasjon eller dagens meny. Vi bestilte te – vidunderlig sjasminaromatisk hvit te – og beveget oss litt utenom det vanlige med en dim sum special på deling, en salat og en nudelrett.

Mens vi ventet, plukket vi på brettet med ristede peanøtter og chilisaus, der chilisausen dessverre smakte surt og gammelt.

Dim Sum spesialen inneholdt i tillegg til en skalldyrkraftbasert wonton-suppe ni biter dampet og fritert dim sum. Suppen hadde fin smak av limeblader; selve wontonen ga et flashback til billig kinamat i London på en god måte. Klebrige, dampede dim sum fylt med svin, skalldyr og sopp var mer delikate enn sine friterte motparter med blant annet hjort og scampi med poppet ris, som alle føltes litt fettete og tunge.

Men både de – og måltidets neste etappe tok tid.

Glamorøs mini-ferie

Singapore-style stekte risnudler hadde et snev av herlig røyket wok – nok til å i hvert fall leke at retten var raskt tilberedt ved et av øystatens mange gatematsentre, om enn ikke helt tro på leken – og raust med både kylling og scampi innimellom, men chilistyrken menyen advarte om, var ikke særlig merkbar. Anden i crispy duck-salat var godt gjemt under raust med grønt, hadde rund, krydret smak av five-spice-krydder og stjerneanis, men kjøttet bar svakt preg av å ha vært en tur i kjøleskapet før servering.

Så bereiste og kravstore er vi blitt, at maten ikke helt gir det suset av den store verden.

Det vi derimot var enige om da spist var spist og regningen på 830 kroner for te, mineralvann, og mer enn nok mat til å mette, er atmosfæren – folksomheten, elegansen og komforten – det som er verdt å komme tilbake til igjen og igjen. Lunsj på Dinner er en glamorøs, liten miniferie fra grå hverdag, selv om den er et stykke fra perfekt.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.