I spiserommet til Hotel Continental var det pent tøy, tett parfymedunst og høylytt summing under takbuene. Rundt bordene satt en blanding av børssuksess og vel så store fremskritt på kulturscenen. En særdeles godt dekorert krigsveteran i hundreårene hadde langstilkede roser på bordet og straks et kakestykke med fyrverkeri over fanget. Poff!

– Dette var jo stor stas, sa Pepper og lente seg godt tilbake i den sorte skinnsofaen med utsyn mot Nationaltheatrets langside. Like etter kom både kullsyrevann og to glass champagne fra Michel Turgy som bestilt fra vinkartet.

– Men dette er den mest irriterende måten du kan servere et glass vin på, sa Pepper småirritert til Salt.

– Jeg vil se flasken og jeg vil se at innholdet blir skjenket i glasset. Dette kunne jo vært hva som helst. Heldigvis kjenner jeg forskjell på champagne og prosecco, men det er det kanskje ikke alle som gjør? Vis flasken, og skjenk foran gjesten, som faktisk betaler ganske mye for dette ene glasset.

– Champagnen var heller ikke helt kald, men nå blir det jo litt vanskelig å klage på det.

To tallerkener med løyrom servert på det mest klassiske vis gled ned på den stive, hvite linduken. En stor klatt rogn, ristet loff, rømme og rødløk. Enkelt og uten krumspring.

Pepper bestilte et glass til med champagne, som ble skjenket ved bordet.

– Det eneste de er gjerrige på her er loffen, den kunne jeg tenkt meg mer av, sa Salt.
Vi fikk heller ikke tilbud om brød ved siden av maten. Noe underlig med tanke på at hotellet er kjent for å ha sitt eget konditori.

Følger med i tiden

– Jeg måtte bare prøve denne.
Salt hadde spottet at en av fjorårets store menyslagere nå hadde fått innpass på denne tradisjonelle restauranten. «Pork Belly Steam Bun» var et stort, saftig og fett ribbestykke på et lyst brød som minnet mer om et hamburgerbrød enn en steam bun.

– Jeg synes den er altfor salt. Når du bruker salte asiatiske sauser, trenger du ikke drysse flaksalt over retten. De trenger ikke denne retten her, mente Salt.

Pepper hadde bestilt Cæsarsalat og var svært positiv til den saftige kyllingen, selv om selve salaten var noe slapp – og også denne retten på den salte siden av skalaen. Den fremsto ellers puritansk og ren med sprøtt brød, parmesan og dressing.

Desserten på Theatercaféen er et av de virkelige glansnumrene. Et godt utvalg av ulike kaker laget på huset. Det ble ett stykke med napoleonskake og ett med American cheesecake, sammen med en kanne glovarm kaffe på deling.

– Det er noe med dette rommet som gjør at tiden bare flyr av gårde. Et snev av det kontinentale Europa du ikke finner maken her til lands. Selv om maten er langt fra perfekt, og den ellers strømlinjeformede servicen har sine irriterende momenter, er dette et sted man bare må tilbake til. Om enn ikke bare for et avbrekk i en hektisk hverdag, sa Pepper og dro frem kortet for å gladelig signere ut for halvannen time med hverdagsflukt til i overkant av 1500 kroner.

– Det er dyrt, men det blir heller ikke lenge til neste gang. (Vilkår)