I den nesten eviglange lutefisksesongen er onlinebestillingen for bord på Gamle Raadhus stengt. En telefon hadde imidlertid sikret oss et bord til lunsj på kort varsel. Vi følte oss heldige.

Men hvor var alle de andre gjestene? Gamle Raadhus var så tomt og kaldt at vi ikke skjønte hva restriksjonene handlet om da vi kom.

– Er gjestene som går hit på julebord, blitt så gamle at de ikke har nett, kanskje? spekulerte Pepper.

Gammelmodig pastisj

For Gamle Raadhus er et sted tiden mildt sagt har løpt litt fra. Stilen her er en tung, falsk nostalgi angivelig satt tilbake i original 1920-tallsstand etter en brann i 1996, men som i virkeligheten er en lite attraktiv pastisj over noe som aldri var spesielt elegant. Tunge fløyelsgardiner, gobelintrekk på gammelmodige stoler og et rødt vegg-til-vegg-teppe som hadde passet bedre på danskebåten enn i et historisk bygg, gir til sammen et tyngende preg av forgangne tider.

– En jeg kjenner, sier at forskjellen på «klassisk» og «tidløs» er at mens førstnevnte alltid er moderne, er sistnevnte aldri moderne, sa Salt.

– Jeg føler vel at dette er veldig tidløst.

Menyen er også tradisjonell og giret opp til jul, med en ferdig oppsatt to- eller treretter, samt fire alternativer for gjester som bare vil ha lunsj, ikke middag midt på dagen.

– Hva er dagens suppe? spurte jeg.

– Det må jeg spørre om, sa servitøren. Det burde ikke være så vanskelig å vite hva dagens ene rett er, men den viste seg altså å være en fiskesuppe.

Vi gikk for hvert vårt smørbrød: Ribbe til Pepper og gravlaks med lakserogn til Salt.

Bugnende middelmådighet

Nær en halvtime etter at vi kom, fikk vi maten. Ribbesmørbrødet bugnet av både ribbe, rødkål og epler, men smaken var sånn passe:

– Det smaker brent i kantene, klaget Pepper.

Gravlaksen var heller intet høydepunkt. Å kalle den dårlig, ville være urimelig, men dette var heller ikke gravlaks på sitt beste. Både pepperrotrømme og sennepssaus manglet piff, men det var deilig med tynne skiver ristet rugbrød til, der vi satt nesten alene i en diger spisesal.

Dessertmenyen på Gamle Raadhus er like lang som lunsjmenyen, og omtrent like tradisjonell. Vi droppet søtsaker og ba heller om kaffe.

Hver vår sandwich, mineralvann og kaffe kom på 600 kroner. Det er dyrt for mat som ikke er spesielt god, i omgivelser preget av tidens tann på en trist måte.

Det kan være betryggende med steder som er slik de alltid har vært. Men et besøk på Gamle Raadhus er som en reise tilbake til en tid som ikke var bedre. Gå gjerne på Gamle Raadhus for minnenes skyld om de finnes, men ikke for maten. (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.