– Dette var en real positiv overraskelse! strålte Salt.

Én time tidligere: Forventningene var ikke skyhøye til siste tilskudd i den strip mall-lignende betongrekken midt på Solli Plass, som allerede huser en sushisjappe, en Espresso House (selvsagt), en frisør og litt ymse.

– De har kjørt ganske aggressiv promo i sosiale medier. Da blir jeg fort skeptisk, sa Pepper.

Det fullstendig merkelige navnet C’est la Bab, slagordet «Making Kebab Great Again», heismusikken på anlegget og det fargesterke business chic-interiøret med rare popart-innslag – dette luktet slakt på lang vei.

Men som vi vet fra gatematens verden – fasaden kan bedra.

Storartede småretter

Menyen er så crossover at den ville gitt en klassisk skolert kokk hjerteinfarkt. Salt & Pepper, derimot, frydet seg over påfunnene. Forrettene var spesielt grenseløse.

– Det er ikke ofte du ser hummus, trøffelfries, andehjerter og fritert fetaost på ett og samme menyark, sa Salt.

Midtøstens smaker sto side om side med thai, indisk og … svensk.

– Løyrom i wonton-taco – der har du en ganske skamløs gastronomisk appropriasjon. Den må vi prøve! sa Salt.

Den svenske rognen kom i to bitte små skjell, perfekt til å dele. To crunchy tygg hver med rømmefylde, syrlig løk og saltkicket til hele Bottenviken – fy fasan så godt!

I neste smårett fikk grillet blekksprut følge av fennikel og lardo, speket svinespekk. En eksplosjon av røyksmak, salt og chilibrodd.

– Lardoen er som den overgrillede kanten av en feit sommerkotelett. Magisk! sa Salt.

De var ganske perplekse – alle fordommer var gjort til skamme.

– Disse to forrettene er faktisk terningkast seks, sa Pepper.

Verden i en kebab

Så skulle kebab gjøres greit igjen. De kom åpne oppå matpapirark.

– Jeg foretrekker å rulle og pakke inn i papiret, men mange spiser med gaffel. Alt er lov! sa den hyggelige svenske servitøren.

C’est la Bab ser åpenbart på kebab mer som et format enn som en rett, og igjen skulle det flørtes med all verdens matkultur. Peppers lammekebab var tro mot Midtøsten, med god hummus, krydret tomatsaus og yoghurt. Dessverre var noen av kjøttbitene grillet for tørre.

– Tilbehøret er supert, men kjøttet får man bedre i Torggata.

Salts kebab var saftig svinenakke. Romesco-saus med fyldig hasselnøttsmak var en liten hyllest til Catalonia. Kålen var et sted mellom kimchi og julens surkål. Rullen var god, og minnet på fornøyelig vis om juleribbetallerken.

Alt trenger ikke trøffel

– Jeg tenkte dere skulle få smake på jordskokksalaten vår også, sa servitøren.

Den hadde fin syre fra yuzufrukt, og parmesan ga umami-dybde – men, som så ofte ellers når man spiser på småpretensiøse steder, en totalt malplassert og unødvendig dunst av trøffelolje.

– Skivebom. Det hadde gjort seg bedre med et wasabi-sting eller noe. Men vi kan kanskje ikke klage når vi får en ekstra rett på huset, sa Salt.

Helhetsinntrykket var likevel solid. Servicen var effektiv, prisen på 772 ikke avskrekkende når vi hadde gått for to dyre forretter. Og detaljene satt: Det ofte neglisjerte kebabbrødet var godt, til og med brusen var hjemmelaget (en forfriskende og naturlig multe, og en mer kunstig og søt pasjonsfrukt).

– Neste gang jeg går forbi, kommer jeg definitivt til å ta med en rull i hånden, sa Pepper.

– Så lenge jeg slipper å uttale restaurantnavnet en gang til, sa Salt.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.