Hva ville villsvinhodet på veggen fortalt hvis det kunne snakke? På Lorry lukter det julefett og svakt av gamle dagers tobakk i veggene. Generasjoner av politikere, pressefolk og byløver har tråkket ned gulvene med alt fra vinterstøvler til stiletthæler mens de har forhandlet og forført. Og aldri er det så fullt og travelt her som før jul.

Men denne dagen var ikke julerushet kommet helt i gang. Lokalet var livlig, men halvfullt; kjendisfaktoren lav da vi tråkket inn i det tradisjonsrike lokalet for en julelunsj, en kledelig halvtime etter at restauranten åpnet for servering også av varm julemat.

En erfaren kelner viftet oss ned til et koselig bord, der duken riktignok var litt krøllet og noen smuler lå igjen, men der sennepsglassene i hvert fall var rene og menyen kom raskt.

Rause porsjoner

Julelunsjen med pinnekjøtt, lutefisk og juletallerken serveres fra klokken 12, men også de som er sultne tidligere kan få et hint av jul med ribbesmørbrød og sildetallerken fra smørbrødmenyen. Her står også mindre sesongbetonte klassikere som skagensmørbrød og hamburger – greit for dem som gjerne kan vente til høytiden med å lempe innpå med pinnekjøttet.

Det kunne ikke Pepper, som ville ha juletallerken og lettøl, mens Salt valgte skagensmørbrød og et glass riesling; og det tok ikke lang tid før noen av delene sto på bordet.

Og for et smørbrød!

– Dette er langt mer enn jeg forventer av et smørbrød til under 200 kroner. Det er ikke ofte jeg ikke tror jeg klarer å spise opp, sa Salt i møtet med en solid blings dekket av rent ut sagt enorme mengder skagenrøre med reker, rogn, egg og majones.

– Det finnes enda mer raffinerte skagenrører enn denne, men her er det ingenting å klage på.

Sprø svor

Det samme var Peppers reaksjon på juletallerkenen. Fatet var lunt, svoren sprø, ribben adekvat og pølser og medisterkake likeså. Ikke minst var det en raus porsjon også her. Prisen – 398 kroner – for råvarer som egentlig er billige, er naturligvis stiv.

– Men i julestria betaler man jo egentlig ikke for det som er på tallerkenen, man betaler for plassen på restauranten, sa Salt.

– Ja, og når de ikke gir seg ut for å være noe annet enn det de er, og både mat og service er anstendig, er det ingen grunn til å være misfornøyd, samtykket Pepper.

Lorry har muligens flyttet på noen møbler siden sent 1990-tall, lampettene i taket henger litt på snei, men ellers er det tidløs kunst på veggene og gammelmodige gardiner som gjelder; det er et av de få stedene i Oslo hvor lite forandrer seg, og det er en betryggende følelse i en by som endrer seg så raskt at det ikke er gitt at kjøremønsteret til jobb er det samme fra uke til uke.

Trengte ikke middag

– Og så raskt dette gikk, da, kommenterte Pepper, da det knapt var gått tre kvarter fra ankomst til metthet.

– Jeg var sikker på at jeg ville ha lyst på dessert etter bare et smørbrød, men dette tok knekken på meg, sa Salt. Pepper var også for mett til å orke multekrem, riskrem, sjokolademoussekake eller klassikeren vaniljeis med bjørnebær og eggelikør, men en kaffe var det plass til før vi ba om regningen.

Den kom på 800 kroner; til gjengjeld var vi begge så mette at vi droppet middag den dagen. Lorry har åpenbart tatt seg sammen siden sist vi spiste lunsj her, og hovedinntrykket denne dagen var at her ble ingen lurt. Den som går inn på Lorry og forventer en tradisjonell julelunsj i tradisjonstyngede lokaler, får det han eller hun betaler for – og det raskt, dersom raskt er ønskelig. (Vilkår)