Det hadde ikke gått mer enn to minutter fra vi trosset den bitende januarvinden over Christiania Torv – til vi satt ved stive duker og kikket dypt inn hver vår forlokkende brasserimeny.  

- Er vi virkelig de eneste som ikke er kledd i dress? spurte Pepper lettere forundret etter å ha myset over kanten av menyen.

Klokken var såvidt passert 12.00. På en av de første hverdagene i det nye året hadde finansmenn, advokater og meglere presset seg sammen i det nå nærmest institusjonelle brasseriet fra 1997. Det som ser ut som det like gjerne kunne ha befunnet seg i Berlin, Dublin eller Amsterdam.  Sorte skinnbenker, messing og en bardisk med vinkjølere fylt med kald hvitvin og bobler, bare sånn i tilfelle noen skulle la seg friste.

- Det må bli biff tartar, sa Salt.

Pepper hadde glemt hanskene hjemme og ville varme de stivfrosne fingrene på en skål varm løksuppe.

Men først skulle det deles en tallerken med løyrom.

Plettfri begynnelse

Straks kom skiver av et luftig, hvitt og vel kaldt brød sammen med smør.

- Vi har delt den for dere, sa hovmesteren. Hans øyne hadde flakket fra bord til bord siden vi kom.  Slik en som har faget i blodet, en som får med seg gjestenes ønsker før de er klare over det selv.

Den svenske kaviaren hadde følge av en like stor klatt Rørosrømme og ble servert på en knasende sprø og nydelig røsti.

- Dette var skikkelig godt, men her er det noe som ikke stemmer. Potetrøstien er nydelig, men blir litt i salteste og kraftigste laget til den delikate kaviaren, syntes Salt.

Pepper var mer forundret over at det var så mye salat og syltet løk på tallerken.

- Løyrom er best når det serveres helt enkelt.

Dalende service og perfekte fries

Det ble en liten pause før neste servering kom. Den tidligere så årvåkne sjefen kikket bort på oss, så at vi var tomme for mineralvann og brød, vendte seg om og forsvant opp trappen mot kjøkkenet. Han kom ikke tilbake.  Etter en presis og effektiv mottagelse var det som om noe av piffen hadde gått ut av servitørstaben.  Nå måtte vi selv påkalle oss oppmerksomhet hvis det var noe vi ville ha. Sitronskivene fra løyrom-retten ble liggende igjen på cuvert-asjetten.

- Dette må være de beste pommes frites jeg har fått i Oslo, sa Salt strålende fornøyd over den lille skålen som kom ved siden av en litt snau porsjon med biff tartar.  Tartaren var god og ble servert med riktig tilbehør som kapers, eggeplomme og pepperrot. Og litt til.

- Jeg hadde klart meg uten soltørkede tomater, den samme syltede løken og oliven, sa Salt.

Pepper var svært begeistret over sin løksuppe: Den var glodvarm, hadde god fylde og dyp løksmak. Det var også rikelig med gratinert Gruyere-ost på toppen.

- Men 155 kroner er kanskje litt mye for en skål med løksuppe?

- Det ser ikke ut som noen bryr seg om prisene her, sa Salt og nikket mot den ene langveggen full av stive krager og spraglete slips.  

Hjemmelaget smågodt

Pepper spurte om han kunne få en liten kjeks til kaffen. Den blide svenske servitøren sa at han kunne få en sjokoladetrøffel. Vi fikk begge en liten skål med to biter smakfull hjemmelaget konfekt og en liten terte med lemon-curd.

Etter en time var vi ute. Brasserie Hansken er et fortreffelig sted for lunsj midt i den eldste delen av Oslo sentrum. Det vil kanskje bli enda bedre hvis kjøkkenet kutter noe av staffasjen, og servicen er like PÅ hele veien.  En tusenlapp for én delt tallerken med løyrom, suppe og tartar pluss litt sjokolade til kaffen og tre flasker mineralvann, er også kanskje litt i overkant.

- Men jeg kommer garantert til å ta med samboeren hit en fredags formiddag, sa Salt før de akkurat passe mette og fornøyde gikk ut i den isende kulden.

Les mer om mat og vin på Smak.no

Meld deg på nyhetsbrev fra Smak.no her(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.