Turen opp til Vålerenga gikk overraskende fort. Den hyppige 37-bussen fungerer som en lunsjekspress til nabolagskafeen Galgen – fire minutter fra Grønland, eller åtte fra Jernbanetorget.

– Så deilig å komme seg ut av bykjernen litt! sa Pepper.

Det var nydelig sol i en av østkantens fineste gater, Strømsveien. Ungdommer flokket seg rundt inngangen til Jordal skole, rett over gaten fra kafeen.

I dette trehuset åpnet tradisjonsrike Kafé Eno i 1936, de siste årene etterfulgt av en kortlivet økologisk tapasbar. I september i fjor åpnet Galgen de nyoppussede lokalene. Og fra 1. mars utvidet de åpningstidene til å servere lunsj hver dag.

Privat hage

– Her kunne jeg sittet og jobbet hele dagen, sa Salt da de kom inn.

Et steg ned fra baren ved inngangen satt et par unge folk med blikket limt i macbookskjermen. Videre, overfor et mer loungeaktig bord, forteller en tavlevegg om brønsj-alternativer. Disse viste seg å bare gjelde i helgene – den daglige lunsjen sto på menyer som måtte hentes i baren. Der tok også en jovial, spansktalende servitør imot bestillingene.

Salt og Pepper satte seg innerst i lokalet, ved de store vinduene ut til bakgården.

– Jøss, det er jo som å komme inn i en privat hage, sa Salt og kikket ut.

– Det er en privat hage! Se, der ligger det jo noen barneleker, svarte Pepper og pekte på plenen bakenfor de to piknikbordene kafeen disponerer.

Følelsen av en skikkelig nabolagskafé var komplett. De visste allerede at de skulle komme tilbake hit en helg, teste brunsjen over et slag i et av brettspillene som lå under menytavlen.

Brent og rått

Bak de store glassrutene med solen rett på ble det til slutt så varmt at duoen bestemte seg for å ta lunsjen der ute. Med pledd til disposisjon gikk det helt fint, selv midt i mars.

Maten kom overraskende fort. Pepper hadde gått for salaten «Caesar-ish», Salt for en burger med blåmuggost og bacon.

– Auda, brødet er jo brent på toppen, bemerket Salt og la briochetoppen til side.

Ostesmaken var rik og dyp, og et søtt anslag av lønnesirup passet ypperlig. Men kjøttpucken var for lite stekt – i kjernen var det rå kjøttdeig.

– Det er en hårfin balanse mellom rosa og rått, sa Salt skuffet.

De stekte, todelte amandinepotetene var heller ikke en fest av et tilbehør.

Peppers salat kom med confitert kylling som smakte godt, selv om konsistensen på kjøttet var litt for patéaktig.

– Også dressingen er ålreit, men den smaker for lite. Den skulle hatt mer syre, og jeg kjenner knapt sennepen og ansjosen, sa Pepper.

Tvilen til gode

Skuffelsen var et faktum. Det innbydende lokalet lovet så mye, men lunsjmaten var ikke verdt en omvei, som det heter i Michelin-guiden. Rettene må sitte bedre om folk skal gidde å dra hit fra sentrum i lunsjen.

– Men jeg vil komme tilbake i helgen. Og på torsdagskvelder serverer de dessuten kumle! Det har jeg lyst til å få med meg, sa Salt, som lar lokalet komme tvilen til gode.

Kaffen de tok med i pappkopper var virkelig god, levert av kaffebrennerduoen Talor&Jørgen, som også tilbyr kaffeabonnement til privatpersoner.

– Pokker! Jeg skulle virkelig ønske at maten her var skikkelig god, sa Salt.

De krysset gaten for å ta 37-bussen tilbake til sentrum.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.