– Dette minner mer om en kantine enn storslåtte Grand, sa Pepper i det vi hadde kommet oss igjennom den noe kronglete køen i den trange resepsjonen.

Det var en kjølig førjulsdag. Mange hadde funnet veien til det nyåpnede storstuen på Karl Johan, men ikke like mange som før, påpekte Pepper. Særlig med tanke på at vi var midt i den travleste lunsjtiden.

Grønn plast

Det var trangt mellom bordene, store kåper og parkaser fikk ingen plass, og endte med å bli hengt på noen av stedets mange plastplanter.

– Ja, hvorfor har de plastplanter overalt? spurte Pepper og så seg rundt.

– Til og med i vinduet, det forsterker bare kantinefølelsen. Man skulle tro at de tok seg bryet med ekte vare på et sted som dette?

Menyen kom raskt på bordet, og den var rikholdig nok. Tradisjonelle småretter som løyrom og tartar hadde fått en ny vri. Men det også var mulig å få seg en solid hovedrett i form av seibiff, and eller ytrefilet i tillegg til dagens ekspresslunsj som besto av tre retter.

Salt lot seg friste av sistnevnte, mens Pepper lot valget falle på løyrom på en belgisk vaffel etterfulgt av svinekjake med sortkål og champignon. Det skulle vise seg å bli det beste valget.

À la carte suksess

Peppers løyromvaffel var derimot strålende, både for øyet og for ganen. Små dotter av løyrom og rømme fylte vaffelens hull og var akkompagnert av dill og sjalottløk.

– Dette er både raust og perfekt, sa Salt, og måtte dele herligheten med Pepper som satt og slet med laksen.

For ekspresslunsjen var kjapp den, men laksetartaren som ble servert som forrett hadde en umiskjennelig smak av en oppdrettslaks på randen av utløpsdato.

– Den er rett og slett korket, akkurat som vin, sa Salt.

Lam med cavatellipasta var en opptur i forhold, mens treretteren ble avsluttet med en noe anonym panna cotta.

Salts «hovedrett» var en smårett, men svinekjaken var stor nok til en hovedrett. Den var i tillegg saftig og perfekt varmebehandlet, og var en strålende etterfølger til løyromvaffelen.

Til dessert lot Salt seg friste av karamellisert ananas som kom med en skje hjemmelaget iskrem under en halv, stor makron – en nydelig dessert og avslutning.

– Servitørene løper rundt med propper i ørene, og er raskt på pletten, men det er lite vennlighet selv om alt kommer når det skal, kommenterte Salt

– Ja, alt er litt kjølig, interiøret også.

Vaffelhunger

Peppers ekspresslunsj kostet 395 kroner, mens Salts tre retter fra à la carte-menyen kom på 465 kroner. Med en flaske San Pellegrino kom regningen på 945 kroner. Det er ingen billig fornøyelse, men Salt følte seg ikke snytt. Pepper var noe mer måteholden med komplimentene om lunsjen som de hadde unnagjort på en god time.

– Effektivt, men skulle jeg komme tilbake så var det fordi jeg har veldig lyst å spise den løyromvaffelen igjen, sa Salt.

(Vilkår)