Det finnes spisesteder som jobber hardt for å virke autentiske – italienske restauranter med påmalt mursteinsvegg, thaisjapper med altfor mye pynt, vegger med designet slitasje og kunstig rustikk. Og så finnes det steder som Habibi.

– Dette føles virkelig som å sette seg på en restaurant i sydligere strøk, sa Salt, og ignorerte slapset i bakgaten utenfor vinduet.

Borddekningen var prosaisk: Et ensomt stearinlys på et mørkt trebord. Menyene kom raskt til bordet, men bar preg av slitasje, plastlommer og innstikk var tilføyd med tiden, rettelser gjort med sprittusj, uten hensyn til en designmal. Arabisk popmusikk spiltes på anlegget.

Dette er et sted som først og fremst serverer deilig mat, ikke et forretningskonsept. Deilig befriende i Oslos gjennomestetiserte matscene.

Habibi er et sånn sted du kanskje glemmer at finnes, men ville blitt skikkelig trist om ble borte

Institusjon

Habibi må sies å være en institusjon i Oslo. Siden 90-tallet har de servert arabisk mat i området rundt Storgata i Oslo – først i et lokale som siden er jevnet med jorden og erstattet med en glassfasade med Burger King-filial, så i en kjeller like rundt hjørnet, før de endte opp i barbefengte Strøget.

– Habibi er et sånn sted du kanskje glemmer at finnes, men ville blitt skikkelig trist om ble borte, sa Pepper.

Lunsjmenyen er et A4-ark med syv retter mellom 85 og 95 kroner. Til å fremstå som en genuin palestinsk restaurant, har menyen litt mange retter med generiske og intetsigende navn, som kyllinggryte og lammegryte. Kanskje palestinske klassikere som makloubah hadde gjort seg her – en one-pot-rett der kjøtt kokes med ris og grønnsaker, og vendes opp ned ved servering.

– Det er farlig å ønske seg, for en forfinelse av restauranten kunne fort gjort at den hadde mistet det nøkterne preget, sa Salt.

– Og uansett: Glem denne lunsjmenyen. Det er jo meze vi skal bestille! sa Pepper og la til side den laminerte arket.

Best uten kjøtt

Spanjolene har sine tapas, italienerne sine antipasti, baskerne sine pintxos og kineserne sin dim sum. Midtøsten og de østlige middelhavslandene har meze. Disse smårettene har like mange nasjonale varianter som selve ordet har stavemåter – Habibi veksler selv mellom både meza og mezah.

Salt og Pepper bestilte to ladninger, én vegetarisk og én med kjøtt. Det skulle ikke gå mer enn fem minutter før de fant ut at delerettene var det riktige valget.

Små skåler ble satt på bordet i et forrykende tempo, tretten i tallet. Pitabrød og hvitløksbrød (det samme pitabrødet med en hvitløks- og urtedressing oppå) dyppes i et utall dipper. Den klassiske kikertpureen humus er syrlig og god. Auberginemosen baba ganoush er litt blek, men smakfull nok. De neste minuttene blir en lang rekke av «Du må smake på …»

– … denne feta- og potetdippen!

– … oliventapenaden!

– … denne bakte squashen!

Lunsjen er en matreise gjennom Levanten – men ikke helt uten skuffelser. Små biter av lammekjøtt ble servert i en krydret saus, en tilsvarende saus ble brukt til kofte – krydrede kjøttboller.

– Sausen er rik og god, men dette lammekjøttet er skikkelig tørt og kjedelig. Og koften er litt pregløs og uimponerende. Her kunne vi nok spart oss den dårlige kjøttsamvittigheten og gått for full vegetar, sa Pepper.

– Men da ville vi gått glipp av disse nydelige, spicy kyllingvingene, sa Salt og tørket de fettete fingrene sine.

Når de fleste av de 13 rettene er kalde og kommer på bordet innen fem minutter etter bestilling, kunne kjøkkenet ha kostet på seg å grille kjøttet à la minute, i stedet for å servere ferdigstekt og oppvarmet tristesse.

Null crunch til lunsj

Noen smaker er umulig å ikke savne. Oliven er en selvskreven mangel. Da DNs fotograf besøkte stedet etter anmelderne, ble det derimot servert som garnityr. Det forteller kanskje noe om hvor mye meze-serveringen kan servere fra dag til dag – eller hva som skjer når du forteller at du skal ta bilder til en matanmeldelse.

Friske grønnsaker hadde gjort seg godt, i form av en arabisk tomatsalat, eller den syrlige bulgursalaten tabbouleh.

– For ikke å snakke om falafel! Dipp er digg, men den bløte konsistensen er over alt. Hva med crunchen?

I samme bakgate, mot Storgata, har sjappa Falafel Me et enda enklere lunsjtilbud med dette som nisje – en rull med nyfriterte falafelboller i hånden til 49 kroner.

Kjøkkenet kunne også føyet til dolma, som står på menyen som en egen rett. Dolma er en fellesbetegnelse på fylte vinblader. I dette tilfellet er det nok snakk om waraq dawali, den palestinske varianten.

Likevel: Følget er behagelig mette, har fått smake mye forskjellig, og er ferdigspist etter en halvtime – perfekt for folk med begrenset tid til utelunsj. Prisen kom på 626 for rikelig med mat og to brus.

– Habibis meze-servering er rendyrket, nesten primitiv. Jeg håper bare at de fortsetter sånn, og ikke blir skviset ut av en nytt konseptsted med fresh menydesign og minimalistisk interiørarkitektur, sa Salt.

* (Vilkår)