En gang var det stas å gå på kafé i byens stormagasiner. Det er en stund siden, men vi hadde store håp på vei opp rulletrappen i det nyrenoverte Glasmagasinet der kjedekafeen Opus er erstattet av Glasmagasinet Spiseri 3. Etage, som kaller seg «et stilfullt, tradisjonelt og velsmakende serveringstilbud som holder en nordisk profil hvor vi vektlegger hjemmelagde retter bestående av sesongens lokale råvarer.»

Kjedelig meny

À la carte-menyen var prominent utstilt på vei inn i det tradisjonsrike lokalet, for anledningen hipstret opp med tidsriktige møbler, grønne planter, lamper med utstudert hengende ledninger og en hylle full av oljer og eddik som salgbar pynt. Det bugnet i disken – av bakverk og sandwicher som så til forveksling likt ut som bake-off-produktene til salgs i bensinstasjoner, kjøpesentre og storkiosker landet rundt. À la carte-menyen var ikke mye mer original – et par salater, en burger, og et par sandwicher som også kunne stått på menyen hvor og når som helst siden 1996.

Det var bare å bestille og betale i kassen og velge et bord, og det var ikke spesielt billig. For hver vår hovedrett og tre flasker mineralvann betalte vi 450 kroner; det var før kaffe og kake hvis vi skulle ønske det senere.

Brelett-sjokket

Men maten ble i hvert fall servert ved bordet, og kom raskt. Men – en porsjonspakke Brelett til å smøre på brødet som var så dårlig ristet at bare den lunkne temperaturen holdt oss fra å mistenke kjøkkenet for å ha latt skivene ligge og tørke på benken? Ett sted må grensen gå, og den går ved Brelett på restaurant.

Maten for øvrig var langt fra noe å skrive hjem om. Lokal? Nordisk? Sesongbasert?

– Beter er i hvert fall i sesong, sa Salt om chèvresalaten, en liten porsjon som besto av en tykk skive chèvre over nesten utelukkende betebiter og tre ørsmå salatblader, samt altså en skive anonymt, dårlig ristet brød.

Pepper var heller ikke videre imponert over sin club sandwich, der baconet var myk og seig og tilbehøret besto av en raus kladeis av daffe potetbåter.

– Kanskje vi burde valgt karbonadesmørbrødet? undret Pepper og sendte lange blikk mot de eldre damene ved nabobordet som hadde valgt ultratradisjonelt og benket seg ved et vindusbord.

Stemningsfull utsikt

Det gjorde de klokt i – utsikten fra det tradisjonsrike lokalet er en vakker og stemningsfull bit av klassisk Oslo, med brostein, blomstertorg, store trær og gamle fasader. Og selv om spiseriet er modernisert, muligens i håp om å tiltrekke seg nye generasjoner, var gjestene i det godt besøkte lokalet nesten utelukkende kvinner over pensjonsalder.

– Gamle damer fortjener virkelig bedre enn dette, mente Salt mens vi delte noen tørre småkaker.

– Var dette det beste du kunne finne i kakedisken? spurte Pepper.

– De var i det minste økologiske, svarte Salt. – Dette var virkelig en skuffelse.

Både lokalet og gjestene kunne altså fortjent langt bedre enn hva de nye leietagerne i Glasmagasinets kafé har å varte opp med, for her var ikke standarden mye høyere enn en gjennomsnittlig veikro som har gjort et famlende forsøk på å følge med i tiden. Det er for dårlig for et varehus som ønsker å gjenvinne klassisk stormagasinglans. (Vilkår)