Barnekoret i Cornelis Vreeswijks «Turistans klagan» var det første som møtte Salt og Pepper da de kom inn i det gulmalte fabrikkbygget ved Sofienbergparken. Passende nok, ettersom den lune kafeen virket å være en paradisvilla for folk i barselpermisjon.

– Dette lokalet er så utrolig hyggelig! utbrøt Salt da de fant et bord midt i rommet.

Vespa og Humla er omringet av boliger heller enn kontorer, som gjør atmosfæren uhøytidelig og avslappet.

– Dette er et sted du drar for å møte gode venner til lunsj, heller enn forretningspartnere, sa Pepper.

De hadde begge vært her før, og erfaringene med maten hadde vært blandede: Fra en god porchetta (italiensk ribberull) som julemåltid, til en litt tørr og veldig overpriset lasagne uten følge av så mye som et oljesvøpt ruccolablad.

– For dem som vil skeie ut, har de et godt utvalg av øl her. Mange av dem er brygget vegg i vegg, sa Salt, som tidligere hadde vært på omvisning inne på Grünerløkka Brygghus.

Salt hadde en soft spot for lokalet som virket genuint italiensk, med sine flis- og panelkledte vegger og en lang bardisk mot et åpent kjøkken. Betjeningen var effektiv denne dagen, så skuffelsen skulle komme raskt nok.

Sennepssandwich

Tross en ganske fullsatt lunsjrestaurant kom maten etter bare syv til ti minutter. Det setter lunsjgjester pris på!

Pepper fikk sin surdeigsciabatta med porchetta pakket inn i matpapir – praktisk for å unngå søl, og så den kan spises med hendene.

– Men jeg forventer en sprø skorpe. Denne er ganske soggy, som at den har ligget i plastpose altfor lenge, var dommen etter første bit.

– Men hvordan smakte det?

– For å være ærlig har jeg hittil bare smakt dijon. Jeg hadde jo håpet å smake litt av porchettaen også.

Det viste seg å ikke være bare en uheldig stor klatt i enden av sandwichen. Salt ba om å få smake, og ganske riktig: Sennepsstinget er umiddelbart, overdøver alt annet totalt. Ingen smak av hverken svinet eller den syltede fennikelen.

– Ja, her har noen smurt tykt på.

Heller enn en mild porchetta ville nok sennepen passet bedre til guanciale eller annet kraftig, speket kjøtt. Om det bare var langt under halvparten av den. Pepper tar av toppbrødet med mest sennep.

Penne strøk

Der sandwichen hadde altfor mye av en smak, slet Salts rett med det stikk motsatte. Dagens pasta var (et lass med) penne med gorgonzola og (noen puslete biter) andeconfit. Selv etter en raus og nødvendig salting, var blåmuggsausen tam og pregløs. Et par dryss rosmarin utgjorde den eneste fremtredende smaken i retten. Og dette måtte da være konfitert kylling, ikke and?

– Jeg er nødt til å spørre, sa Salt.

Servitøren holdt fast på at det faktisk var en and som hadde fått mørne i sitt eget fett. Før kjøleskapets tid var preservering motivasjonen bak konfitere. I dag er det smaken og saftigheten. Kjøttet var tvert imot smakløst og tørt.

– Dette er bare ikke bra nok, sukket Salt.

Da hjalp det heller ikke at rørpastaen kom i rikelige mengder – det ga bare middagsmetthet og løfter om en tung resterende arbeidsdag.

På tampen av måltiden kommer en oppløftende påminnelse om at servicen i det minste hadde vært veldig god: Servitrisen kom til bordet og skjenket melk i cortadoene etter ønske.

Med et så sjarmerende sted, som attpåtil er inspirert av verdens beste kjøkken, må man kunne forvente bedre.(Vilkår)