Rice Bowl, en stayer på Oslos østasiatiske restaurantscene, åpner allerede klokken 12 for å servere thaiklassikere som stekt ris, tom yam-suppe, vårruller og en tilsynelatende endeløs rekke curryvarianter.

Med brystningspanel i bambus, asiatisk kitsch på vegger og tak og stoler av bambus- og plastrotting, kunne Rice Bowl like gjerne ligget langs hovedstripen på Koh Samui. Det som skiller interiøret i Oslo fra et tilsvarende lenger sør, er at viftene i taket av klimanødvendighet er byttet ut med glassvinduer og en dør som kan lukkes.

Store porsjoner

Menyen er den samme dag som kveld, fire sider med thai-retter, fra friterte fiskekaker til nudelsuppe, og prisene er moderate, om ikke lave. Alle hovedrettene koster under 200 kroner, og de er faktisk hovedretter, ikke puslete lunsjtallerkener.

Det hadde vi glemt å tenke på da vi bestilte kylling satay, kylling i rød curry og nudelretten pad thai.

Selv på en hverdag ble det raskt overraskende folksomt inne på Rice Bowl ved lunsjtider, og en avslappet blanding av turister og kontorister fylte bordene.

Men kjøkkenet var beredt, og holdt tempoet. Kylling satay som vanligvis serveres på grillspyd, lå i en haug på fatet sammen med en nevestor bit agurk og en skål av velsmakende, men kjøleskapskald peanøttsaus.

Vi var godt i gang med denne da hovedrettene kom på store fat.

– Mysteriet pad thai

Det er et av livets store mysterier, hvorfor det er så vanskelig å lage en skikkelig god pad thai, sa Salt, som er på en evig jakt etter en versjon av nudelretten med egg og tamarind som smaker like godt som i Thailand.

Denne var slett ikke verst. Dessuten: Så mye!

Nøster av klebrige nudler iblandet store kongereker og med peanøtthakk var så raust porsjonert at selv Salt mente det var nok av favoritten, som sto seg godt med et dryss chili, sukker og fiskesaus fra stativet med små glass på bordet.

Peppers ønskerett for dagen, kylling med bønner og paprika i rød curry, var også velsmakende, men så forsiktig med det sterke at selv folk forankret i norske kryddervaner ikke ville leet et øyenbryn.

– Dette kunne foreldrene mine spist, sa Pepper.

– Det er rart, at nesten ingen i Oslo ennå tør å ta thaismakene helt ut. Det må da være nok av gjester som egentlig ønsker seg noe like brennhet som i opprinnelseslandet? undret Salt, før vi betalte i kassen og gikk ut i den nordiske vinterdagen.

Alt i alt var det et solid måltid, både i mengde og smak. Til lunsj gjør det heller ikke noe at Rice Bowl ikke holder seg med skjenkebevilling. Prisen – 525 kroner for en forrett, to hovedretter og mineralvann – var et røverkjøp med tanke på at vi knapt trengte middag den dagen. Det er en grunn til at Rice Bowl er en stayer i vrimmelen av noenlunde rimelige, etniske restauranter i Oslo.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.