– Hvordan er den perfekte biffen?

– Den må i hvert fall ha en sprø stekeskorpe, men være mjuk og saftig inni, sa Salt og tittet ned på restene av sin entrecôte.

Han hadde bedt om en medium rare, men fått en nokså godt stekt medium. Heldigvis smakte den over middels godt, bortsett fra de siste øyene av fett, som ga for mye tyggemotstand til at det var noe poeng å spise opp.

Siden 1989 har «Brassa» levert autentisk fransk brasserimat midt i Oslo sentrum. For mange av oss er det en favoritt på mørke høstkvelder i hovedstaden, en no-nonsens kjærlighetserklæring til den klassiske, enkle franske restauranten med papirduker på bordene, speil på veggene, stumtjener ved inngangen og velpleide, eldre menn med dyre klokker på nabobordene. Klassiske retter som ande­lever, snegler, løksuppe og entrecôte blir servert av litt bistre kelnere rundt de 50 i uniform – akkurat slik det skal være.

Det er lett å glemme at Brasserie France også tilbyr varmlunsj.

Det første som slo Salt og Pepper, var at dagklientellet var komplett annerledes enn til middag på kvelden. Samtlige utendørsbord, plassert et lite steinkast fra Karl Johan og Egertorget, var besatt av Oslo-turister i kortbukser, svette nakker og en pils på bordet. Det så ut som de hadde ramlet inn tilfeldig.

Perfekte pommes frites

Salt og Pepper fikk et godt bord ved vindusåpningen. Servitøren var kjapt på pletten med to «duggfriske» og en mugge vann i sommervarmen.

Pepper fikk lyst på en klassisk Croque monsieur, et grillet dobbelt ostesmørbrød, servert med salat og pommes frites.

Salt var innom tanken på å spise chevresalat, men kunne ikke motstå fristelsen til å teste en entrecôte med bearnaise, selv om klokken ikke hadde rukket å bli 13.00.

På bordene lå hvite og burgunderfargede papirduker med matkart over Frankrike – etter hvert også en kurv med baguettebiter og små kuvertpakker med smør, samt små loffskiver stekt i olje og hvitløk.

– Det er jo som å sitte i Paris, dette, sa Pepper, og måtte ta seg i det da tre røslige karer i matchende rosa hawaiiskjorter og stråhatter strøk forbi – og ødela illusjonen om at dette var noe annet enn Karl Johan.

Maten sto på bordet etter et drøyt kvarter. Ostesmørbrødet var saftig, smakte deilig av røkt skinke, grillet gulost og hvit saus.

– Men jeg synes brødene kunne vært enda litt sprøere og osten ørlitt skarpere. Er det for eksempel noe Gruyère her? lurte Pepper.

En moderat mengde pommes frites var servert i et lite metallbeger på tallerkenen, hadde perfekt knekk og ble dyppet i krydret eddiksaus.

Salt smattet fornøyd ved biffen, og hadde bestilt seg et glass pinot noir fra Burgund.

Det var over gjennomsnittet godt håndverk: Også her ble det konkludert at pommes fritesen var perfekt, bearnaisen lå og duppet akkurat på punktet mellom fast og flytende, med veldig digg estragonsmak, ikke for syrlig, som fort kan ødelegge en bearnaise.

Brekkbønnene var muligens litt for hardt dampet.

– Det er jo så godt når de har litt bitt i seg.

En tomatkompott ga en sursøt kontrast til en smakspalett som ellers holdt seg helt bakerst på tungen.

– Jeg mener man burde kunne spise opp alt av en entrecôte, men her ble en del fett liggende igjen – noe som er synd, det skal jo egentlig være det beste, sa Salt.

– Men jeg synes det var en skikkelig god biff, altså.

Snau tusing

Brasserie Frances berømte og lekre dessertvogn tilbys ikke til lunsj. Salt og Pepper var uansett så mette på fett og karbohydrater at det ikke kom på tale å få i seg mer enn to doble espresso og en tallerken fransk småbakst på deling.

Kaffen var nydelig, men settet med makroner overraskende smakløse. Heldigvis var det andre deilige biter av kokos, sitron og tung, mørk sjokolade – som gjorde sin eneste oppgave: å tilføre noe søtt til kaffen.

Etter en drøy time til bords kom regningen på snaue tusenlappen. Entrecôten og rødvinsglasset utgjorde nøyaktig halvparten. Det er med andre ord mulig å holde prisen nede hvis man nøyer seg med et deilig ostesmørbrød og en flaske farris eller et glass øl.

Det var planen til Salt og Pepper ved neste korsvei.

* (Vilkår)