Tøyen Torg var en gang en «spøkelsesby», men har via frisk eiendomssatsing, en rekke bar- og cafékonspeter – skreddersydd for ymse frilansere – samt hestehandelen Tøyenløftet gjennomgått en oppsiktsvekkende fornyelse.

Kronjuvelen er bydelsrestauranten Nord & Natt, som på kveldstid er en ambisiøs restaurant inspirert av det nynordiske kjøkken, og på dagtid en nokså nedpå kaffebar og lunsjrestaurant.

Rett opp fra t-banen strenet Salt og Pepper inn døren, kjørte slalåm forbi barnevogner og satte seg ned ved et av få ledige tomannsbord, som vi ryddet selv, før vi ble gjort oppmerksomme på at bestillingen ble gjennomført ved baren.

Lunsjmenyen, som var skrevet på krittavle, består av syv varmretter. Valgene ble gjennomført på sekunder i tidsnøden som oppstår i kø: en kyllingconfitsalat med norsk fetaost, grønnsaker og sesongens urter, samt et sandwich med grillet svinenakke med syltet rødløk, vårløkmajones og tomater.

–Serverer dere også vin i lunsjen, sa Pepper og kikket ulykkelig bort på raden av Tøyen Cola og annet juicebasert lokalbrygg.

En vinmeny ble fremvist. Straks etter hadde Salt og Pepper to rause glass tørr Riesling og Beaujolais i hendene – på vei tilbake til bordet. Servitøren var imidlertid straks på pletten og bemerket hensynsfullt at Beaujolaisen muligens var «litt i kaldeste laget», fordi den hadde stått i kjøleskapet over natten. Det ble også utdelt en slik buzzer som skulle fortelle oss når maten var klar, slike en vanligvis kun ser på veikroer og serveringssteder i alpinbakken.

Svinaktig god sandwich

Nøyaktig ti minutter senere laget den en slik ulyd at Pepper nesten slo rødvinsglasset over ende.

Den nesten to centimeter høye svinenakken ble servert på sprøstekte brødskiver og var mør og saftig – balansert med syre og sødme fra henholdsvis den syltede rødløken og majonesen. Pepper kom med velbehagslyder, Salt måtte få smake, og dommen var klar: sandwichen var den mest spenstige retten ved bordet.

–Jeg tenkte først at salaten var litt kjedelig, men kanskje jeg bare var sulten og sur. Det var godt med syrlige bær og rotgrønnsaker, og den der norske fetaosten var også god, sa Salt.

Det tidsåndstypiske lokalet, dekorert i svart og tre, virket noe falmet kun etter et par års bruk. Kanskje skyldes det all den daglige bollespisingen? Kanskje var det bare det sterke høstlyset? Eller gaffelen på gulvet som aldri ble plukket opp? Følelsen av å være på en uformell fincafé i en norsk småby, og ikke i Oslos «kødbyen» meldte seg.

Da en mjuk og plettfri gulrotkake var fortært på deling, sammen med en perfekt egenbrent espresso med smak av lakris og bær, hadde det kun gått 50 minutter på armbåndsuret. Verdien av å operere som sin egen servitør var åpenbart effektiv. Regningen på rett under 650 kroner var heller ikke noe å si på.

–Maten var virkelig god, men dette er et sted man besøker med venner, kanskje ikke på halvformelle jobblunsjer, konkluderte Pepper.(Vilkår)