Det er underlig med alle disse Litteratur- og Kulturhusene i landet, der kafédelen ofte får et visst anstrøk av lærerverelse. Følelsen er komplett ved Litteraturhuset i hovedstaden, der tidsskrifter og hvitt trevirke får selskap av praktiske ryggsekker og benkerader langs vinduene. Også i Bergen, ved Colonialens kaféseksjon i bygget, gjenfinnes følelsen - et litt mer rustkit og røft ytre til tross.

- Så er da vel også brorparten av de som sitter her pensjonerte skolelærerinner? sa Salt og så seg rundt på fargerike sjal, stilsikre allværsjakker og grånet hår. Og signet være tidlig seniortilværelse; Teposene var byttet ut med tørr hvitvin, hele yrkeslivs matpakker avløst av planker med spekemat og ost.

Inn kom også et bord med noen unge jenter, formodentlig i 16-årsalderen. Hadde de hatt gruppearbeid? Vært på mediateket? De var store nok til å drikke kaffe.

- Nå regner det igjen, sa Salt og så ut på det ørkesløse været. Det var nokså mørkt​ der inne midt på dagen, en ung, engelskspråkelig mann kom joggende mot oss med inrrammede menyer og spansk-klingende aksent.

Pølsefest

Moderskipet Colonialens status som kanskje Bergens beste restaurant har vart noen år, tross utfordrere som relativt nye Bare.

Den lokale spydspissens imperium omfatter nå flere små ferskvareutsalg o.l., og ved Litteraturhuset skiller en velfylt vegg av vin kafédelen fra en brasseriseksjon til kveldsbuk. På disken bugnet det av kanelboller og noen luekledde, unge venner av kjøkkenet med formiddagsøl i glassene. Menyen inneholder ikke drikkekart.

- Jeg vil ha smørbrød, øl og snaps, kvitret Salt og så på menyens dansk-kontinentale smørbrødliste av brandade, tartar, sild og paté med bacon. Valget falt på syltet ørret. Nervøse blikk mot baren avslørte ikke noe akevitt blant flaskene, men servitøren var kjapt på pletten med et raust glass karvepreget Bergens 1818.

Lunsjmenyen inneholder ellers et par salater og supper, østers, blåskjell, en fiskegryte, samt eggs benedict. Vi landet på «hjemmelaget pølse», den lille versjonen av retten, og et glass av husets røde - en «syrah fra Languedoc» uten nærmere forklaring.

Ørreten var syltet og vel så det. Det var tilsynelatende nesten også alt tilbehøret. Rødløken, agurken, gulroten - alt hadde dette syrlige, lett glassaktige og «våte» syltepreget, og dro beklageligvis i eksakt samme retning smaksmessig. Retten manglet kontraster og balanse, lot seg ikke redde inn av hele pepperkorn og rømme. «Toasten» under var en altfor tjukk leiv av godt rugbrød, som det var en del strev med å jobbe seg gjennom.

Den hjemmelagde pølsen var betydelig mer vellykket, kom med potetstappe, rømme, kraut, grovkornet sennep, og en rik kraft i bånn. Nydelig husmannskost, som laget for regnfulle, mørke dager.

Fra klokken tre til fem serverer kafeen for øvrig utelukkende en dagens enkeltrett, skreddersydd for lekselesing og stoppen hjem fra barnehagehenting.

Belgisk

Desserten «vafler og is» kom beklageligvis etter kaffen, men viste seg være en solid og høy belgisk vaffel dandert av fruktsorbet og rørte solbær. Det hele akkompagnert av Joni Mitchell og jazz. Det var bare å trille ut i regnværet.

For et par små feilskjær, ørliten formiddagsbuzz, velvillig service, og god atmosfære, landet regningen på snaue 700 kroner. Til samme pris kan man kjøpe to nye kvalitetsromaner i rommet over gangen. Begge deler er en god investering.(Vilkår)