– Hvorfor går vi ikke hit hele tiden? spurte Salt da vi ble ledet inn i Palmen av en stødig servitør.

Det tradisjonsrike restaurantlokalet i Grand-gründeren Julius Fritzners gamle staller er rett og slett et vakkert rom, med sitt enorme, kuplede overlystak, marmorerte steinvegger og ikke minst rommets dekorative midtpunkt: en tidligere fontene som nå er blitt blomsterurne omgitt av et firkløver av buede, nostalgiske velurspisesofaer. Det er klassisk og romantisk, og føles som et godt sted å gjemme seg bort.

– Her er det virkelig et sus av den store verden. Vi kunne like gjerne vært i London eller Stockholm, sa Pepper og drømte seg bort fra senvintergrå Oslo.

Kjedelig meny

Menyen har derimot et sus av nær fortid – den er klassisk på grensen til det kjedelige med sin burger, sin fiskesuppe og cæsarsalat. Smørbrødlisten byr på litt mer spenning, så i tillegg til å teste fiskesuppen bestilte vi et rekesmørbrød med ørretrogn og eggekrem samt smørbrød med kalv, tunfiskmajones, kapers og rucolachips.

Betjeningen var av den gamle skolen på en god måte, effektiv og vennlig autoritet, ingen overdreven høflighet eller skravlesyke, bare skikkelig håndverk. Slik kom også maten raskt til bordet. Det samme gjorde dessverre en ram eim av skalldyr som hadde passert middagshøyden. Rekesmørbrødet var raust lesset, men lukten av lakerekene var så suspekt at Pepper så seg nødt til å be tynt om noe annet – en utfordring servitøren taklet med glans.

Imidlertid var ikke erstatningen særlig å skryte av, en kjedelig club sandwich med svidde potetbåter og et umotivert oransjefarget brød.

Fiskesuppen var heldigvis god, men smørbrødet med vitello tonnato var nok en skuffelse. Under en påtagelig stor haug likegyldig salat lå tykke skiver av seigt og smakløst kalvekjøtt sammen med en tunfiskmajones der tunfisken lå i store klumper.

– Er det gammel rucola som ligger der? spurte Pepper med et skeptisk blikk.

Det så slik ut, men det var rucolachipsene, som faktisk var noe av det beste med hele smørbrødet.

Skuffelse

– Makan til trist mat på et så fint sted, sukket Salt.

Planene om jevnlige lunsjer og forsøk på afternoon tea en helg var umiddelbart mentalt avlyst. Pene omgivelser er vel og bra, og god service kan veie opp for mye, men ingen av delene klarte å fjerne skuffelsen over at maten overhodet ikke sto i stil med hverken omgivelsene eller regningen, som kom på 850 kroner for tre lunsjretter, mineralvann og hver vår kaffe.

' (Vilkår)