En moderat fralandsvind kledde området rundt Frognerbadets inngang med en duft av gjødsel, eller som Salt foreslo, «lukten av å være på bilferie på Jylland».

Det var en av disse varme sommerdagene i Mai-Oslo, så en var nødt til å be om et utendørsbord på Tatakii Asian, som for et drøyt år siden tok over lokalene til Barcode-emigrerte Nodee. Men de fleste bordene lå i skyggen - hvor ville solen treffe?

– Beklager, jeg vet ikke hvordan planeten fungerer, sa den kvinnelige hovmesteren med et smil.

I samråd med en annen kvinnelig kelner ble det enighet om å dele retter. Stedet er kjent for sushi og asiatiske småretter, men også varmretter fra grillen. Først ut: seks biter sprøstekt tempura-maki fylt med avokado og agurk, toppet med spicy laksetartar. På grunn av «stor pågang på sushi» lot bitene vente på seg. Lokalet var nesten tomt inne, fem-seks bord var besatt ute. Salt og Pepper hadde rukket å drikke opp hver sin flaske Tsingtao, drøyt 25 minutters venting klemt inne i en trekasse i et trafikkert veikryss omgitt av kontorbygg og kalde leilighetskomplekser, da sushien endelig ankom på keramikk.

– Kunne det vært litt mer spice, eller? spurte Salt.

– Absolutt, men det var faktisk både sprøtt og veldig saftig. Og nydelig ingefær, sa Pepper.

Storkjøkkenland

Godt nede i øl nummer to var det endelig klart for henholdsvis «King Kong Pot» – biff, kylling, scampi, kamskjell og grønnsaker i stuing – og «Crispy duck». Andelåret ble vist frem for gjestene, og så delt opp ved bordet av en av to servitører.

– Dette trakk litt mye én retning smaksmessig, sa Salt og skottet ned i King Kong-pottens brune soya-rikdom.

– Jeg savner litt sting, syre og sødme.

– Scampiene var kanskje en smule tørre. Men biffkjøttet var perfekt, sa Pepper som var hakket mer fornøyd med det brune grapset.

Vestlig pan-asiatisk er populær og comfy mat, men retter som denne kan tidvis ta steget inn i storkjøkkenland. Hva så med anden? Biter av fuglen ble dandert i florlette pannekaker, med agurk, vårløk, mango og hoisinsaus som fyll. Salt savnet nok en gang litt mer chili – som for eksempel i Sawan på Frogners variant – men utbrøt likevel godlyder.

– Dette var veldig mye bedre, for min del. Men man må ha nok av sausen på.

– Ekstremt lurt å dele. Jeg ville nødig sittet kun med seks-syv lunkne pannekaker, mente Pepper.

Grei skuring

Lunsjen hadde tatt for lang tid i en halvfull restaurant. Salt og Pepper hadde rukket å skifte lunsjnaboer – fra en overvintret britisk 90-talls-mod, til to generasjoner elegante russiske kvinner på bursdagslunsj. Det ble ikke snakk om noe annet enn espresso til dessert. Klokken viste en time og 20 minutter da regningen på 1000-lappen lå på bordet. Boblevannet servert i en karaffel utgjorde 90 av dem.

Begge kjente litt på et generelt fravær av ambisjoner og schwung i hele opplevelsen, det var grei skuring, kommers, trygt og uspektakulært. God mat, for all del, men konkurransen hadde blitt større blant stedene i hovedstaden som fulgte oppskriften «pan-asiatisk og cheezy loungemusikk i en nattklubbaktig atmosfære».

– Og hva er poenget med at eierne bare har byttet navn? Blir dette «sexy» nok for Sats-nebbene og skjortebrystene utover forsommeren? undret Salt.(Vilkår)