– Det er stappfullt her, men ikke en sjel på jobblunsj?

Salt kikket vantro rundt i lokalet. Hadde han havnet på et årsmøte i Norske keramikere eller noe? Smaks anmeldere hadde fått det nest siste ledige bordet på Prima Fila – midt på Rådhusplassen. Rundt dem satt snaut 50 kvinner i pensjonistalder, på to og firemannsbord, og småpludret med bestikk i hendene. De fleste med vann ved bordene. Noen med hvitvin.

–Det må være lunsjtilbudet, hvisket Pepper.

Italieneren hadde tydeligvis fått storfangst med sitt pensjonistvennlige tilbud «valgfri varmrett og kaffe for 135 kroner».

På nabobordene var det flere som så ut til å kose seg med skagen-smørbrød, laks og skalldyrsalater.

– Men vi bør vel bestille noe pasta når vi først er her, sa Pepper.

Hverdagsmat til barna

Prima Fila betyr «første rad» på italiensk, men det var mer turistklasse over settingen med utsyn til Rådhusets hovedinngang. På hvert eneste bord sto varme San Pellegrino-flasker på utstilling, som små reklameskilt, samt salt og pepperbøsser. Det eneste som i grunn manglet fra følelsen av å være i lysløypa i Italia, var boksen med tannpirkere. Tre hyggelige og smilende italienske kelnere vekslet mellom å ta bestilling og å svare på spørsmål.

Kjapt sto to glass Barbera d’Alba og «hjemmelaget focaccia» – som smakte vel tørt og loffete – på bordet sammen med en mugge vann.

Kun etter syv minutter var drikken ledsaget av en pasta med (seks) blåskjell, scampi, sjøkreps, reker, krepsehaler i tomat- og hvitvinssaus med chili og hvitløk. Nesten litt mistenkelig raskt.

– Men dette var ikke verst, altså. Her – ta en scampi. Den er helt perfekt, sa Salt.

Scampien var både sprø og myk, sånn de skal være, og sausen hadde ok sting.

Pepper var blitt lovet at han hadde gjort «et meget godt valg» med sin bestilling, men var småskuffet over sin « Tagliatelle alla Genovese» – båndpasta med kylling, aspargesbønner og kremet pestosaus.

– Dette er i beste fall bare hakket bedre enn kylling- og pestopastaen jeg lager til barna når vi har skikkelig dårlig tid.

De små kyllingbitene var tørre. Men med et ekstra lag parmesan og ledsaget av Barberaen ble alt spist opp.

Ekspressfart uten espresso

Salt og Pepper bestemte seg for å dele en Tiramisù til dessert – som kom i firkantet kakestykkeform -sammen med oppskåret appelsin og melon.

Før de i det hele tatt hadde fått lov til å bestille kaffe, sto også to kopper generisk norsk traktekaffe på bordet. Her gikk det åpenbart på autopilot. Både Salt og Pepper hadde egentlig lyst på hver sin dobbel espresso sammen den italienske dessertklassikeren.

– Mascarpone-kremen var god. Men den er for mild. Her har de ikke vært rause nok med Marsalaen, det italienske sterkvinen man skal dyppe kjeksen i, sa Pepper.

Når regningen kom på bordet var det bare gått 40 minutter på armbåndsuret fra Salt og Pepper satte seg ned. 588 kroner for to glass med god «hverdagsvin» fra Piemonte, to varmlunsjer og dessert var det ikke noe å si på.

– Det er ekstremt billig. Men det gikk kanskje litt på samlebånd, og litt vel fort, sa Salt.

– Prisen og servicen var bra, bortsett fra glippen med kaffen. Men jeg tror jeg velger en annen italiener neste gang vi møtes for å spise pasta, sa Pepper.

(Vilkår)