Skal du ha bord på Michelin-restauranten Credo i Trondheim, må du smøre deg med tålmodighet. Det er fullt frem til jul. Men fortvil ikke! Jossa er den rimelige, rustikke lillesøsteren til Credo, med felles inngang, samme eier og masse ledige bord. Så mange at vi stusset da vi etter leting og forvirring fant frem til lokalet i boligområdet Lilleby, som fortsatt er under utbygging.

Det var oss og et annet par og meter på meter med langbord og stoler som så ut som de var lånt fra matsalen til en ungdomsskole. Lokalet var likevel varmt og vennlig. Vi var kommet for lunsj, men tenkte umiddelbart at her må det være hyggelig på kveldstid også.

Jossas meny oser av kortreiste råvarer og klassisk kjøkkenkunst. Alle syv rettene koster det samme, 150 kroner. Fiskesuppen var en lunsjporsjon vi skulle bli mette av, sa servitøren, men anbefalte ellers at vi delte på tre retter.

– Å, dette smårettkonseptet som har bredt seg. Det er umulig å bli klok på, sa Pepper.

Hjemmebrygg

Brusen er hjemmelaget. Vi valgte en med frisk, passe søt skogsbærsmak. Eplemosten, servert i brun «murerflaske», var en vidunderlig søt variant fra Klakken Eplehage. Så gode alkoholfrie drikker løfter lunsjen. Som for øvrig uansett holdt høyden:

Rødbetsalaten var en eksplosjon av farger fra jorden: Irrgrønn purreløkemulsjon, røde mangoldbiter, knasende sprø bokhvete sammen med myke «lune» rødbeter og fermenterte plommer. En vidunderlig kombinasjon av søtt og syrlig, mykt og sprøtt.

Brød måtte vi spørre om. Selv om vi nesten var alene, virket betjeningen opptatt med sitt, inkludert å gjøre klart til en stor gruppe som skulle komme litt senere. Brødet var en deilig surdeigsvariant, med smør som ikke var ordinært Tine. Det hadde et tydelig hint av fjøs, nesten litt surt.

«Egg Benedictine», var en slags Eggs Benedict: Posjert egg over røkt, mør svinenakke på en tynn elegant engelsk muffin, en sjeldenhet på norske restauranter. Eggeplommen rant utover og blandet seg med syltede løk og estragonsmaken fra hollandaisesaus.

– Jeg kan ikke huske å ha fått så perfekt posjerte egg noen gang, sa Pepper.

Mange retter kan passere som ok selv om de egentlig ikke er det. Pizza, for eksempel. Men fiskesuppe er en test som et halvdårlig kjøkken ikke kan bestå. Jossa besto med glans. En elegant, tykk suppe med markant syrlighet, servert med et nydelig stykke lysing og julienne-smale grønnsaker. De var riktignok så lange at det var umulig å spise pent.

Det var ingen tvil om at to personer ble gode og mette av tre lunsjretter. Pepper toppet det hele med en liten dessert, en «melkeis» med salt karamellsaus. Mykere iskrem har vi sjelden smakt. Kaffen kommer kun i svart kokeversjon. Ingen jålete italienske espressovarianter her.

For 800 kroner fikk vi en fantastisk god lunsj i stilige lokaler.

Men da vi skulle gå, hadde servitørene delt lokalet i to med en skillevegg, og bak den satt en stor gruppe lunsjgjester, mange av dem med verneutstyr. De stirret i mobilene, tomflasker og sandwicher på bordet, som i en trist kantine. Skyggesiden av Jossa, virket det som.

Men vi kommer mer enn gjerne tilbake, helst uten skillevegg og gjerne til kvelds, når lysene tennes i Lilleby. For et så godt måltid til en så rimelig penge skal du lete lenge etter.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.