– Jøss, hva har skjedd her?, sa Pepper.

Café Sjakk Matt brakte «kontinental kafecultur», cappuccino og café-au-lait til hovedstaden i 1983 – og var en gang en av Oslos hippeste og mest busy uteplasser. Både japper og bleksminkede trendfolk strømmet til de lyse lokalene rett nedenfor Vikaterrassen med åpningstid til 06.00 (!).

Nå var det tilsynelatende kun det sjakkrutete gulvet som hadde overlevd tidens tann. Borte var børstede ståldetaljer, rosa marmorbord og innrammede speil – alt sammen oppskriften på et instagramvennlig utested i 2018. Nå sto det Idun-flasker på bordene taket senket til det ugjenkjennelige for å gi plass til en kasse av uhyrlige downlights.

–Dette føles litt som om å komme til en umotivert blanding av vanstyrt kjøpesenterkafé og utested i Hokksund, sa Salt og satte seg i en bås.

Straks lå det to fettede menyer med matbilder – slike en får på veikroer og alpinsenter som ikke har pusset opp imaget – på bordet.

Sjakktemaet var tatt på alvor: en Club Sandwich oppkalt etter den gamle stormesteren Simen Agdestein, en Chess burger og laksefilet kalt Bob Fisher. Men siden vektingen av menyen var Texmex gikk Salt for en kyllingburrito. Pepper ønsket «Vår Hjemmelagde Lasagne».

Smak av duggende plast

To rause glass portugisisk rødvin, Reserva das Cortes, ble brakt til bordet. En stund senere lå to firkantede tallerkener og ropte stille varsko. En kuvertpakke med smør var plassert fysisk oppå brødet, ledsaget av en pjusk salat med boksmais. Selve lasagnen var sminket med et dryss parmesan, men allerede etter ett tygg strømmet den gjenkjennelige smaken av aromatiske krydder gjennom munnen til Pepper – som ikke var i tvil:

–Dette smaker som butikklasagne!

Salt måtte smake, og kom til samme konklusjon «dette minner om ferdiglasagne med smak av duggende plast». De følte sympati med servitørensom åpenbart jobbet hardt men denne lasagnen til 150 kroner føltes ikke særlig tilfredsstillende.

Salts «burrito» hadde like mye med Mexico å gjøre som fenalår har med Filippinene. To limebåter, som servitøren straks var på pletten med, hjalp ikke nevneverdig. Ingen av standardkpomponentene man forventer av en middels nordeuropeisk texmex-tallerken var til stede. Både Guacamolen og den daue røde sausen smakte prefabrikkert, retten var nærmere en calzone-pudding med tørr kylling enn en virkelig burrito. Likevel var den mer spiselig enn lasagnen, på høyde med et flyplassmåltid i et avsidesliggende strøk av verden.

–Men så dårlig mat lager de aller færreste hjemme i 2018.

Degentrifisering

På nabobordet satt en gruppe menn på 45 pluss med Rolexer på armen og spiste burger.

–Deler av vestkanten opplever en degentrifsering. Det er ironisk at kjøpefolket tar til takke med dritt, sa Salt.

Her hadde det foregått en rasering av et egentlig sentralt kulturminne: byens første kafé med espressobasert kaffe, funkismøbler og småretter – befolket av en se og bli sett-generasjon som innførte fillete jeans og gamle selskapsklær som bybekledning - samt image. Som det sto i i Aftenposten om stedet i 1984: Å posere som om du kjeder gørra av deg, det er «in».

Sjakk Matts plassering mellom Konserthuset, kinoer og kontorbygg – rett ved Nasjonalteateret stasjon, var heller ikke dårlig. Et stykke ostekake fra kakedisken kunne bli en potensiell trøst. Kaken hadde gelétopp og friske bær, en passe balansert syrlighet og søthet og reddet bespisningen fra en absolutt bunnotering.

Tristessen tok en time og et kvarter, og var heller ikke billig – om lag 700 kroner inklusiv Olden med bobler.

For Café Sjakk Matts del burde partiet snart være over. Eventuelt må nye krefter komme med ambisjoner om å gjenskape stedet til noe i nærheten av fordums prakt.(Vilkår)