Salt og Pepper gikk opp trappen fra den mørkt innredede foajeen i Petter Stordalens spydspisshotell The Thief på Tjuvholmen. Hotellrestauranten Foodbar ligger på en mesanin med utsikt ned.

– Disse påkostede hotellene virker alltid så gjennomdesignet, sa Salt.

Kontinentalt

Menyen er konsis og kontinental – absolutt fristende, men med trauste helgarderinger som klassisk burger for å tilfredsstille målgruppen som saboterer de fleste restaurantmenyer: de kresne.

– Skal vi starte med noen østers? sa Salt.

Hotellrestauranter er velsignet med at de kan være godt besøkt selv til lunsj. Et langbord og en rekke runde småbord var besatt. Men så travel var vel ikke restauranten?

– Jeg kan allerede slå fast at dette tempoet ikke holder til lunsjservering. Det tar ikke så lang tid å åpne to østers og legge dem på en haug med is, sa Pepper.

Østersene, som var for puslete, kom med klassisk vinaigrette. En god, men knapp munnfull. Deretter var det igjen litt vel lenge å vente til forretten.

Perfekt skrei

Salt fikk gratinerte blåskjell med hollandaise og dillkvaster. I menyen sto det «fennikelsmuler», uten at det smakte noe av fennikel – men brødsmulene ga en fin crunch. Til forskjell fra de forrige muslingene var disse lubne og fine. Men retten skrek etter syre.

– Flaks at østersfatet ikke er fjernet, så jeg kan stjele litt sitron derfra, sa Salt.

Pepper ville spare plass til dessert, og valgte spekemat som appetittvekker. Tre typer god salami og en skinke fra Felloni, et spekehus etter italiensk tradisjon like utenfor Oslo, kom i en litt uelegant haug. Godt brød og quenelle-formet pisket smør ble etterfylt av oppmerksomme servitører.

Men den virkelige oppturen for Pepper kom med hovedretten. Den kom riktignok på bordet mens Salt var på toalettet – et usjarmerende trekk.

Pepper fikk en perfekt flakende skrei med elegant urtepreg. Den rike sausen var kalt bouillabaisse på menykartet – merkelig, det er da en sjømatgryte, ikke en saus. Men hva gjør vel det når smaken er så fortreffelig! Sprø brokkolini var badet i en like smakfull kraft.

– Alle komponentene sitter som et skudd! Denne retten er en skikkelig fulltreffer, sa Pepper.

For sidemannen satte matsjalusien inn for fullt.

Tørr

– Dette er well done, sier Salt, og ser på sitt grålige kjøttstykke.

Altså ikke som i godt gjort, men gjennomstekt. Salt hadde bedt om å få kjøttet «medium rare minus».

– Til og med ungkarer som blåser i matlaging, klarer å steke en biff. Denne retten kostet 345, den dyreste på menyen. Og så er kjøttet tørt og kjipt. Det står til stryk, sa Salt provosert.

Hadde det vært middag, ville retten gått rett ut til kjøkkenet igjen. Rundt lunsj har gjester sjelden tid til å vente på at kjøkkenet skal gi denne enkle oppgaven et nytt forsøk.

Kjøttet var toppet med kryddersmøret Café de Paris, oppkalt etter opphavsrestauranten i Genève, som oftest brukes til entrecôte. På Foodbar hadde de gått for en dyrere og tørrere stykningsdel. Entrecôtens fettrand ville ha reddet noe av den bortstekte smaken.

Pommes frites var sprø og god, den grillede hjertesalaten et heller anonymt følge.

– Tenk at noe så klassisk og enkelt kan feile så grundig, sa Pepper etter å ha stjålet en smak av biffen.

Tidstyven

Kaffen som skulle følge desserten, kom på bordet umiddelbart etter bestilling. Men igjen tikket klokken, og samvittigheten av å ha vært for lenge borte fra pulten stakk i magen. Etter 25 minutter kom forklaringen.

– Vi har noen problemer med ismaskinen, men desserten er på vei nå, beklaget servitøren høflig.

Den beskjeden burde ha kommet før, da hadde følget hatt valget om å droppe desserten.

Salt fikk en pekanpai – sirupsseig, tung og helt fortryllende. Syre fra epler veide elegant opp for kaloritettheten, og på tross av full mage gikk paien ned på rekordtid.

Pepper nøt også sin litt underlige komposisjon av rabarbrakompott, riskrem og is.

Da gjensto bare siste venteetappe: Servitørene var lenge ute av syne, og følget måtte reise og kle på seg for å signalisere at de ønsket å betale.

Regningen, som kom på 1443 for tre retter hver samt østers, kaffe og eplemost, ble betalt én time og 56 minutter etter ankomst. Det var nok tiden som kostet mest.

* (Vilkår)