Ned en trapp i Vågsalmenningen er interiøret på Bare Vestland en krysning mellom rustikk havnekneipe og hipsterbar – noe som ikke er urimelig med tanke på beliggenheten. Bare Vestland er først og fremst en middagsrestaurant, men åpner for lunsj mot slutten av uken. Likevel var det tynt mellom gjestene.

– Går virkelig ikke folk i Bergen ut for lunsj? spurte Salt.

Menyen er av den moderne typen, med mellomstore deleretter der ingrediensene er listet opp fremfor tilberedningsmetoden, og hvor surdeigsbrødet er så godt at det er vanskelig å stoppe å spise.

Raffinert tradisjon

Rødbetsalat med røykt nyr og egg var et fint spill mellom syrlig ferskost og fargerike, søte beter tegnsatt med egg.

– Det er ikke min favorittsmakspalett, men det er godt laget, sa Salt og skjøv mesteparten over til Pepper som er glad i slikt.

Røykt svineknoke kan fremstå som tungt og bondsk, men med Bare Vestlands behandling var det en overraskende frisk og innbydende rett, med kjøttet i biter blandet med en kombinasjon av kålrot, purre og knasende rug.

– Virkelig. Knas er det nye skummet, sa Pepper.

Smør + Bacon = Sant

Plukkfisken ble derimot lunsjens virkelige høydepunkt. Fisken var godt integrert i en herlig, nærmest glinsende fet potetmos.

– Hvor mye smør har dere hatt i denne? spurte Salt.

– Ganske mye. Men det er ikke bare smør, altså. Det er baconfett i den også, sa servitøren. Ikke rart den var god.

Siste punkt på programmet tok en del ekstra tid. De bebudede skatevingene holdt ikke høy nok kvalitet; spørsmålet var om vi kunne leve med brosme isteden?

Vi var ikke vonde å be. Deilig, fersk fisk i kombinasjon med erter, bladsalat, tynnskårne grønnsaker og byggrisotto var et fint punktum på en solid lunsj.

Forsinket fisk gjorde at måltidet tok lenger tid enn en time, men det var ikke generell treghet i systemet, og vi følte oss godt ivaretatt der vi satt i nesten ensom majestet.

Måltidet for fire retter på deling og en flaske mineralvann kom på 639 kroner. Det er bra for en smakfull og solid lunsj som mettet lenge.

(Vilkår)