– Vietnamesisk er egentlig perfekt til lunsj. Friske smaker som ikke gjør deg for tung for resten av arbeidsdagen, sa Salt.

De navigerer seg gjennom tung parfymedunst og klesstativer i mylderet som er Eger. Xích Lô holder til i tredjeetasjen av motehuset.

Atmosfæren i restauranten inviterer heller til forretningslunsj enn uformelle møter: Mørk, moderne innredning og hyller med et eklektisk utvalg av pyntegjenstander.

Business-inntrykket forsterkes når to Samsung-nettbrett legges på bordet.

– Ganske usjarmerende, sa Pepper.

Vel er det hendig å kunne endre menyen med et tastetrykk, men man kikker da nok ned i skjermer resten av dagen.

– Tror du de får en ping-notifikasjon om at vi er klare til å bestille når vi lukker dekselet? sa Salt fleipende.

Det gjør de ikke. Servitøren var litt sen med å ta bestillingen, men til gjengjeld i overmåte beklagende.

– Unnskyld, unnskyld, unnskyld! Jeg glemte dere, sier hun.

Så sent gikk det da ikke, men det vitner om at betjeningen i alle fall tar lunsjgjesters tidsnød på alvor.

Trygt

Så kom også maten i et forrykende tempo, uten å være kald. Lunsjmenyen består av seks retter, deriblant risnudler og den nå etablerte trendsuppen phò.

Pepper gikk for det som i menyen het «Grillet laks med mangosalat». Også Salts grillede ribbe, overdrysset med sesamfrø og litt for lite vårløk, kom med samme salat som garnityr.

Det gjorde for så vidt ingenting – salaten ble frisk og god med julienneskåret, syrlig mango. Vinaigretten minner om den man får til biffsalaten bún bò xào, med blant annet fiskesaus og lime. Deilig!

– Veldig godt! Men spør du meg er dette mer inspirert enn genuint vietnamesisk, bemerket Pepper etter å ha smakt på fisken – et saftig og raust filetstykke som var godt krydret.

Det gjaldt begge rettene. Limesyrligheten, den søte fylden og urtesmakene har Vietnams distinkte signatur, men rettene selv og anretningen henter mer fra koloniherrene. Tilpasset vestlige ganer.

– Jo, men så gikk vi også for de rettene som er lengst unna gatematen i Hanoi, sier Salt.

Salts ribbe hadde en grillsmak som smakte deilig vinterstid, men minnet egentlig mer om en sommerkotelett. Den kom med en smakfull hvitløkssjy som det godt kunne vært mer av, så risen hadde kommet mer til rette.

– Risen er litt unødvendig, spør du meg. Jeg blir mett nok av fisken og salaten, sier Pepper.

Salt hadde nok sett for seg å få plass til en dessert også, så delebollen med ris forble ganske urørt.

– De skal ha for effektiviteten; hadde vi droppet dessert og kaffe, kunne vi vært ferdige med å spise etter en halvtime, sier Pepper. Heldigvis var ikke denne fredagen fullt så travel.

Ikke så billig

Ingen overraskelser på dessertfronten: Valget sto mellom de to aller hyppigste traverne. Som vanlig med en liten vri. Sjokolademoussen kom med ingefær-is, crème brûléen var smaksatt av pasjonsfrukt. Valget falt på siste.

– Oi! Den smaker jo skikkelig av frukten, sa Pepper, som fikk et plutselig anfall av sukkersug likevel.

Den syrlige puddingen var god, men det er ekstremt lite av den. Garnityrfrukten – små biter av umodne jordbær, melon, mango, pitaya og physalis – var mest til pynt.

– Mens hovedrettene var helt ok priset, er 135 for denne desserten ganske drøyt, sier Salt og tømmer koppen med kaffe – en lungo fra Nescafé, som passende nok har sin norske flaggskipsbutikk to etasjer under.

Regningen kom på 646 for to, med mineralvann og én dessert med kaffe. De to forlot restauranten – mette og greit fornøyde, men med følelsen av at stedet hadde passet bedre til et formelt forretningsmessig lunsjmøte.

(Vilkår)