I det nye restauranthuset på Youngstorget ligger spisestedene på rekke og rad. Sushi, ølbar med slakter, doughnuts, fine dining, og med inngang Torggata: frokost- og brunsjbaren Gunnars Generasjonsbar. Med fastnaglede tomannsbord, blågrå vegger, åpen cocktailbar og grønne planter serverer stedet brunsjmat fra vekkerklokken ringer til siste mulighet for halvfiresjekking. Oslo har ikke mange – om noen – slike steder fra før.

Men det var midt i uken og tidlig på dagen, og frokostmenyen var allerede desimert.

– Vi har ikke belgiske potetvafler, ikke sveler, ikke rosenkål, sa servitøren og snudde menyen.

– Vi har appelsinjuice, men ikke noen av de andre juicene.

– Nei vel, sa vi og endret spiseplanene til noe som fantes blant rettene som stort sett koster mellom 150 og 200 kroner.

One-Pot Wonder hørtes fristende ut for Salt, mens Pepper satset på Eggs Benedict, som da den kom, strengt tatt burde hett Egg Benedict, og var en dekonstruert versjon av klassikeren. Et enslig posjert egg flankert av spekeskinke og surret spinat lå på en skive surdeigsbrød, med romtemperert hollandaise på siden.

– Hvordan skal jeg angripe dette? undret Pepper, som gjerne ville ha litt av alt i munnen samtidig slik retten tradisjonelt er anrettet.

– Tror jeg ville begynt med å stikke hull på plommen, sa Pepper.

Hollandaisen var tynn og syrlig, i likhet med resten av retten. Spinaten og brødet føltes dynket i sitron, og der Eggs Benedict kan bli litt monotont og fettete, vippet denne over mot en syretripp. Pepper var ikke særlig vennligstilt ved synet av Salts pytt i panne anno 2018: gulrot og sellerirot stekt med små, spretne gnocchi og svart trompetsopp under et stekt egg.

– Men til tross for helsekostutseendet det er faktisk veldig godt, forsikret Salt og stakk gaffelen i nok en deilig gnocchibit.

Veldig mye mat var det dog ikke.

– Jeg er ikke tilfreds, jeg, sa Pepper, etter sin skive og egg.

Fortsatt sulten

Mangelen på svele gjorde at dessertmenyen bare hadde ett valg, som ikke fristet, så vi satte vår lit til at en melkete kaffe kunne mette både restsult og søtsug. Men nei.

– Vi har bare svart, sa servitøren.

– Det er jo i tiden, funderte Pepper. – Eller kanskje de ikke selger latte for å unngå at kaffefolket blir sittende og fylle opp plasser i timevis?

Hvem og hva Gunnars Generasjonsbar egentlig er til, blir litt gåtefullt. Riktignok står bordene så tett at en gruppe på fire kan føle at de sitter ved samme bord selv om det er en glipe i mellom, men det er også så tett at stedet ikke er egnet for hverken konfidensielt jobbprat eller gjenfortelling av nattens eskapader på tomannshånd. Gunnars Generasjonsbar satser nok ikke på business-segmentet – men hva er vel en god brunsj uten sistnevnte?

– Og tror du ikke det fort kan bli håndgemeng når gjester ved to bord må dele en benk og krangle om hvor tett på bordet den skal stå? spurte Pepper.

Regningen var i hvert fall grei, med drøye 400 kroner for hver vår rett og liten flaske Farris. Og rundt hjørnet solgte Talor & Jørgen både doughnuts og kaffe med melk.

* (Vilkår)