Gyldne, blekgule dråper treffer bunnen av nyinnkjøpte smakeglass. Blant amerikanske bourbon-tønner fra Kentucky står en spent gjeng i et nedlagt fiskebruk på Myken, et fiskevær 32 kilometer ut i havet fra Helgelandskysten. Verdens første whisky laget nord for polarsirkelen skal smakes for første gang. Spenningen vibrerer i den salte sjøluften.

Duften av maltet korn, høy og brent tre brer seg i rommet. Det smattes og gurgles. Superlativene sitter løst.

– I mine 12 år som ordfører hadde jeg aldri trodd at jeg skulle åpne et whiskydestilleri på Myken, sier ordfører i Rødøy kommune, Olav Terje Hoff.

Fraflytting

Det nedlagte fiskeværet bader i sol. Langs de 700 meterne med vei som finnes her, ligger små, velholdte hus, alle med navneskilt. Rundt Annen verdenskrig var det opp mot 150 innbyggere her. Siden den gang har tallet gått nedover. Den største knekken for øysamfunnet kom natt til 6. februar 1981 da mk «Western» forliste på uforklarlig vis. Alle de syv ombord omkom, seks av dem var fra Myken. Ulykken gikk hardt inn på de fastboende og førte til stor fraflytning i årene som kom.

Fiskebruket på Myken har overlevd konkurser og branner, men i 2012 var det kroken på døren for godt. I dag har Myken rundt 10 fastboende.

– Det er mange som fortsatt fisker rundt Myken, men det er ingen fastboende fiskere igjen, forteller Jan Hellstrøm (68), en av de tolv som har gått sammen om å starte Myken Destilleri.

På Myken Handel baker innehaver Kristin Arnadottir brød til lokalbefolkningen hver dag. I tillegg driver hun og mannen Hafsteinn Asgeirsson postkontoret og lokalbutikken som er åpen to timer daglig. Begge flyttet til Myken fra Island, og har blåst liv i den tidligere nedlagte butikken og brakt med seg islandske baketradisjoner. Sist det var en baker på Myken, var i 1916.

Tilflytting

At det var nettopp Jan Hellstrøm og de elleve andre eierne som skulle starte whiskydestilleri langt ute i havgapet, var ingen selvfølge. Bare to av dem, Helge Eriksen og Trygve Lunheim, er vokst opp her. Resten har bare endt opp her.

– Vi kom ut her på besøk, for å se Myken fyr. Det er 15 år siden. Jeg sa med en gang til min kone Kerstin at «det er her det er, vi er fremme», sier Jan Hellstrøm.

– Vi ønsket å kjøpe et sted på Myken, men ingen ville selge, vi var jo søringer, legger han til, med et glimt i øyet.

Etter å ha leid fyret i to år, fikk de endelig tilbud om å kjøpe et hus. Prøvetiden var over. Et gammelt og nedslitt nordlandshus ble pusset opp. Da et uvær i 2005 rev taket av, tok Hellstrøm kontakt med byggmester Ole Kristian Johannessen.

– Ole Kristian var også med da vi kjøpte hus nummer to på Myken. Det trengte full renovering.

Huset Utheim var et stort hus, større enn det ekteparet egentlig trengte.

– Resultatet ble at vi startet firmaet Kurs til havs, med vin- og matkurs, samt seilekurs. Det er full aktivitet fra april til september, forteller Kerstin Marthinsen (61), som i år sa opp jobben i Oslo kommune for å satse fullt på Myken.

Under en seiltur ble sivilingeniør Trude Tokle (50) og professor ved NTNU Roar Larsen (50) og deres fire barn værfaste på Myken. Samtidig overvintret sivilingeniør Trygve Lunheim (40) på Myken for å skrive doktorgrad.

– Han hadde nesen og er whisky-mannen blant oss, sier Roar Larsen.

Ideen om et destilleri på Myken tok form. Det ble mange lange kvelder med planlegging over et glass whisky den vinteren.

– Det var en morsom idé i et par–tre år, sier Trude Tokle.

– Roar har brukt lang tid på å lese seg opp på produksjonen, besøkt destillerier i Sverige og Skottland, legger hun til.

For noen år siden bygde ekteparet et helt nytt hus på Myken. Få kan huske sist det ble bygget et nytt hus her. Og nå har Roar Larsen halvert sin stilling ved NTNU for å kunne være mer på Myken.

Kjapp gin, treg whisky

Gjengen trengte et lokale, og fikk til slutt kjøpe det nedlagte fiskebruket på kaien. I andre etasje ble Bruket kafé åpnet.

– Vi måtte jo ha et sted der folk kunne smake på det vi laget, sier Kerstin Marthinsen, som har ansvaret for Bruket og kursvirksomheten der.

Roar Larsen fikk ansvaret for destilleriet, og tre håndhamrede kobberpanner til destillering ble kjøpt inn fra Spania. Destilleriets andre batch med gin er nettopp ferdigbrent. Krydret med enebær som Marthinsen har plukket på Myken, samt tindved og rosenrotblader som er plukket lokalt. Sammen med koriander, paradiskorn, kvann, kanel, lakrisrot og sitronskall blir alt knust for hånd i en stenmorter. I et døgn ligger krydderet og trekker sammen med destillatet før ginen blir destillert på nytt.

– Den første ginen vi laget er allerede utsolgt, til restauranter og barer. Denne gangen har vi justert krydderiene noe, forteller Tokle.

– Gin er noe vi kan selge umiddelbart, og det trengte vi. Det er vanskelig å bare vente på whiskyen, som vi ikke kan selge før om to år, legger Hellstrøm til.

En whisky må ligge minst tre år på eikefat for at den skal kunne kalles whisky. 

– Vi hadde to studenter fra NTNU som var her i fem uker i sommer for å kjøre full produksjon, det var til stor hjelp, sier Tokle.

– Vi andre er her hver fjerde uke.

Blant de tolv eierne er det ingen som har tatt ut lønn ennå. Men målet er at flere av dem med tiden skal kunne leve av dette.

Livets vann

– I dag kjøper vi ferdig maltet bygg fra Tyskland, men det er mulig at vi på sikt starter med malting selv, sier Roar Larsen mens han viser frem produksjonslokalene.

– Det er mulig vi starter med maling av korn. Vi ønsker å benytte norsk bygg på sikt, og gjerne lokalt om noen vil tilby, men enn så lenge må vi forholde oss til Tyskland.

I hver batch med whisky går det med 125 kilo bygg, som gjærer i 700 liters gamle melketanker fra nedlagte gårder, sammen med avsaltet vann fra Myken.

– Vi klarer ikke å få kultivert vår egen gjær, siden vi har opphold i produksjonen og ikke gjærer kontinuerlig. Men kanskje på sikt.

I løpet av et par døgn er mesken ferdiggjæret til rundt syv prosent alkohol. Deretter bærer det inn i to destilleringsapparat i kobber, oppvarmet av to store gassbrennere.

– 700 liter i meskepannen blir rundt 200 liter sprit på rundt 60 prosent. Men vi benytter bare hjertet av destillatet, bedyrer Larsen.

– Det er den spriten som smaker renest. Hodet og halen blir slått tilbake i mesken og destillert på nytt. Alt blir brukt, vi har ikke råd til å kaste noe. Kornrestene blir til og med brukt til dyrefor, og til å bake brød av.

På spørsmålet om hvorfor akkurat her, svarer Larsen at akkurat her er det fred, ro og tid for å modnes, både når det gjelder mennesker og whisky.

Langt tidsperspektiv

Det første eikefatet som ble fylt på Myken 28. desember ifjor, er ikke klart for tapping før julen 2017.

– Noen ganger lurer vi på hva vi driver med, vi kunne slappet av med en gin tonic i stedet for å lage den. Og man vet ikke hvordan resultatet blir før om tre, seks, ti og 20 år. Noen av oss vil nok ikke oppleve den perfekte smaken, men kanskje barna eller barnebarna våre vil, sier Jan Hellstrøm.

Den ferske whiskyen er bare seks måneder gammel, men har ligget på små eikefat og er derfor nærmere det ferdige resultatet. Med en duft av salt, hav, tre med hint av høy og tobakksblader med hint av vanilje.

– Vi har lyst på norske eikefat, men foreløpig ingen som kan levere. Det beste hadde vært om alt var kjøpt i nærheten, eller i Norge. Kanskje på sikt? sier Roar Larsen.

I horisonten synker solen, i forgrunnen skimtes Røst og Værøy. Naturen er tett på.

– Selv om det er upraktisk og alt er vanskelig å få til her, er det absolutt ikke umulig, sier Jan Hellstrøm.

– Håpet er at Norge blir for lite på sikt, og at vi må ut av landet med flaskene våre, legger Roar Larsen til med et bredt smil.

– Ingenting ville vært kjekkere enn nettopp det.

Les mer om mat og vin på Smak.no

Meld deg på nyhetsbrev fra Smak.no her(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.