– Jeg forsker på mus, ikke mennesker, understreker Lise Madsen fra Norsk Institutt for ernærings- og sjømatforskning (Nifes) i Bergen.

Hun er forskningssjef ved avdeling for sjømat i modellsystem. Men likevel – hva musen spiser og legger på seg av, kan ha betydning for å forstå hva vi mennesker har godt av å spise også. Derfor var det spennende å se hva som ville skje når man prøvde ulike proteindietter på mus. Som sjømatforsker var ikke Madsen helt forberedt på at musene som fikk torsk, skulle bli like tykke som de som fikk biff. Og at svinemusene og kyllingmusene skulle bli tykkest. Men det mest oppsiktsvekkende var at melkemusene holdt seg så tynne, selv om de fikk samme mengde fett som de andre musene.

– Man kan gi utrolig mye fett til mus uten at de legger på seg dersom de samtidig får melkeprotein – kasein. Ettersom gnagerdiett oftest er basert på melkeprotein, begynte vi å fabulere om at kanskje noen proteinkilder er bedre enn andre, sier Madsen.

Tarmens mysterium

– Kyllingmusene ble tykke. Men er ikke ofte slankedietter som Grete Roedes basert på mye kylling?

– Jo. Men musene fikk en diett med både høyt fettinnhold og høyt proteininnhold. Sånn sett ligner musedietten mer på en Atkins-diett enn en Roede-diett, som har forferdelig lite fett i seg. Forsøkene er ikke helt ferdige, men det virker som om proteinkildene ikke er så viktige når det er lavfettdietter, som høyfettdietter, sier forskeren. Hvorfor det er så stor forskjell på proteinkilder, kan hun foreløpig ikke si noe sikkert om.

Musene fikk en diett med både høyt fettinnhold og høyt proteininnhold. Sånn sett ligner musedietten mer på en Atkins-diett enn en Roede-diett

– Vi håper å finne svar, og mener det er ganske godt bevist at sammensetningen av tarmbakterier vil bestemme om individet vil legge på seg av en viss type proteiner, sier Madsen og viser til tvillingstudier. Forskere ga mus av samme størrelse tarmbakterier fra tvillinger der den ene var tykk, og den andre tynn. Musa som fikk bakterier fra den tykke tvillingen begynte å legge på seg, mens den andre musen forble tynn. Men akkurat hva det er som gjør at visse bakterier er fedmefremkallende, er fortsatt en gåte.

– De som finner ut av det, blir berømte. Men mange bakterier bruker jo energi. Det er en av de tingene vi ikke klarer å forklare, sier Madsen.

Hun lurer på hvor energien fra fettet blir av når musene spiser melkeproteinet kasein. Men kanskje har melkeproteinet også noe med brune og hvite fettceller å gjøre? For når barn blir født, har de lagre med brune fettceller i kroppen. Dette forsvinner i ett-toårsalder, når de fleste barn er sluttet med morsmelk. Brune fettceller er attraktivt for mennesker – brune fettceller omdannes til varme, tar opp sukker fra blodet og hindrer utvikling av diabetes. Når mus faster, økes lagrene av brune fettceller på bekostning av hvite, i kroppen. Flere dietter for menneskeslanking er også basert på lette fasteprogrammer.

Vegetarianere

Men dette blir spekulering. Lise Madsen har ikke lyst til å anbefale noen bestemt proteindiett, for eksempel at man like gjerne kan spise biff som fisk. Protein er ikke bare protein, det er også sunt og mindre sunt fett i proteinkildene – sammensetning av for eksempel omega 3 og omega 6. Å gjøre museforskning om til humanforskning er heller ikke lett – da måtte menneskene i eksperimentet spise bare kylling eller bare melkeproteinpulver i seks uker for å kunne måle et resultat. Hun synes det likevel det er god grunn til at ernæringsforskere som forsker på mennesker burde se nærmere på proteinkilder.

– Det vi vet, er at lacto-vegetarianere jevnt over er slankere enn ikke-vegetarianere, sier Lise Madsen.

Lacto-vegetarianere får proteinet sitt fra plantekost og melkeprodukter – og de slankeste musene i forskerens eksperiment var melkemusene, dernest soyamusene.(Vilkår)