– For noen år siden ville jeg ha sagt at et kjøkken uten løk var et fattig kjøkken, sier Kari Innerå.

– Men det sier jeg ikke lenger.

Løken er liksom bare der, den vennen som alltid venter i kjøleskapet og som du tar som en selvfølge, inntil den har råtnet eller mugnet og du oppdager at maten ikke blir den samme uten. Løken har skarp tunge, stor dybde – og når selskapet er godt i gang, er ingen så søt som løken.

Den som først har lært seg å sette pris på løken, klarer seg vanskelig uten. Den er en helt nødvendig byggesten i den kulinariske grunnmuren – med fast plass i det meste av kraft, supper og sauser.

– Sauter den så den blir blank, det gir den et rundere og mer aromatisk smaksbilde, sier Innerå.

Kari Innerå elsker løken. Men stadig oftere lar hun de andre grønnsakene få stå og skinne uten å ha løken i bakhånd – de klarer seg fint selv. Og da er det bare rett og rimelig at den – når hun bruker den – får samme behandling og en plass i rampelyset.

Løken er litt saktmodig, og trenger tid for å varmes opp og virkelig skinne.

Innerå legger gjerne halve løk i pannen og steker dem sakte, sakte på lav varme så de til slutt mørner og blir gyldenbrune og smørblide. Ikke bare smaker de godt, de halve løkene er også dekorative uansett hva du serverer dem til.

Dessuten:

– De har bare ligget helt stille mens jeg har gjort andre ting, det er veldig greit å gjøre hjemme, sier Innerå.

Eller – hun sylter dem i en asiatisk inspirert lake med yuzu, soppsoya og parfymert sichuanpepper og serverer dem som en egen rett, skarpsyrlig og pyntet med svarte sesamfrø og et dryss med finhakket koriander. Selv de bleke løkskallenes fasong leder tankene østover, der de ligger dandert som lotusblomster eller spisskuplede thaihustak.

Selv om løken takler singeltilværelsen fint, er den ikke fremmed for arrangerte ekteskap, og partnerne står i kø. Fiskekaker? Ja, takk. Seibiff? Å ja!

– Bare jeg går forbi et sted der noen steker løk, blir jeg sulten, sier Innerå.

Aller lykkeligst er kanskje løken med den trofaste biffen; sammen gjenoppfinner de seg selv gang på gang.

Når Innerå står for inkarnasjonen, skjærer hun tungt gjennom røykt oksebringe som får gjenforenes med sin egen kraft i kombinasjon med hoisin-saus. Biffen skinner bokstavelig talt på tallerkenen. Og ved siden av: Der ligger løken, smørblid og sødmefull i en silkemyk puré pyntet med pent skårne biter av langstekt sjalottløk med en nesten fruktig smak.

Et kjøkken uten løk er kanskje ikke fattig, men løken gjør det helt klart rikere.

(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.