– BA53? Vi var jo nettopp der? sa min kollega.

– Nei, BA3, gamle Bagatelle, sa jeg.

Gamle Bagatelle har fått en ansiktsløftning. 900 kvadratmeter er blitt bar, scene, tesalong – og restaurant tilsiktet et voksent og soignert publikum. Men med navnevalget har de lagt grunnen for forvirring og forveksling med restauranten lenger oppe i gaten så solid at det bare er et spørsmål om tid før noen bestiller ett sted og i god tro dukker opp et annet.

Men nå var vi altså i BA3, der det eneste som er igjen av Hellstrøms en gang sagnomsuste restaurant er et stykke tregulv. Nå råder forbudstid- og Weimarestetikk, med fløyel, fliser, marmor og messing arrangert i frodig og dekadent art deco-stil. Det er lekkert.

Mikroskopisk bord

Vi ble plassert ved et mikroskopisk marmorbord knapt egnet til å spise frokost ved i restaurantdelen; vi satt så tett på hverandre at vi snart sluttet å telle alle gangene en latter eller et sukk slukket oljelyset som blafret mellom oss. Men vi hadde god utsikt til det meste som skjedde, der vi satt i overgangen mellom restaurant og bar, og god tid til å vente.

Først på noe å drikke, deretter på maten.

Kjøkkenet er klassisk, med nordiske råvarer og kontinental inspirasjon, og i de lange smaksmenyers tid er det alltid sjarmerende med steder som holder seg med en kompakt à la carte som gir kvantumsrabatt på dagens tre- og femretter fra menyen.

Sitrusmarinert kveite lå fersk og mild under et tynt lag agurk, og fikk tilført litt knas av små nøttebiter – en klassisk, men vellykket kombinasjon som sto godt til en chenin blanc på glass servitøren hadde anbefalt.

Men der knasende hjertesalat med spenstige løyromperler i de rette hender kan være direkte transporterende, føltes BA3s versjon slapp og sammenrasket til tross for smakfullt tilbehør av dillmajones og stikkelsbær.

Vi hadde somlet litt med å bestille vin til hovedretten, og en stund lurte jeg på om vi ville få maten før vinen. Det var det ingen grunn til å frykte.

BA3 holder seg med hele syv sommelierer, men gjennom kvelden var det tydelig at servicen har langt fra satt seg på det nyåpnede huset – den vinglet mellom velvillig, men totalt ubehjelpelig og konsis og kompetent. Totalen var skuffende, og ventetiden nær utilgivelig.

Lang ventetid

Det gikk 20 minutter. En halvtime, 50 minutter, og vel så det. Da torsken med parmaskinke samt tagliatelle med oksehale omsider landet på bordet, hadde vi vært her i nesten to timer.

Begge hovedrettene var skikkelig utført. Fersk tagliatelle snurret inn i en fyldig og syrlig oksehaleragu med vellagret comtéost og traktkantareller var en mer enn anstendig pastarett.

– Men jeg savner mer grønnsaker, sa Pepper om sin torsk med sprø parmaskinke og potetmos i en steinsoppconsommé, som ellers var så lite overraskende at den nesten fremkalte et gjesp. Vi rakk akkurat dessert innenfor våre tilmålte 2,5 timer ved bordet. Både sitronterte med marengs og en kombinasjon av bringebærmousse, is og lakrismarengs var upåklagelige, om enn konservative.

Det går fint an å spise her hvis målet er å unngå en eventuell kø for å komme inn senere på kvelden, men i så fall er en middag på BA3 er en nokså kostbar bekvemmelighetsmiddag. Kombinasjonen av svak service, grei nok mat og en pris på 2700 kroner for to ganger tre retter, fire glass og en flaske vin gir dessverre ikke nok tomler opp.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.