– Bristol er jo et eldgammelt hotell.

Servitøren fortalte om «Grand Manhattan», en cocktail med Grand Marnier, laget til det forestående hundreårsjubileet i 2020. Med et rødt cocktailbær i bunn, skulle det vise seg, helt i tråd med Hotel Bristols retropreg.

Ung og gammel

Bristol er slett ikke nedstøvet, alderen til tross. Bibliotekbaren er like populær blant pensjonister som blant tyveåringer som snapper fra Afternoon Tea i dype skinnstoler. Men Bristol Grill? Hotellets restaurant er nylig pusset opp og har fått «nytt konsept», ifølge menyen. Det handler om skandinaviske råvarer, selvfølgelig, tilberedt i kjøkkenets Robata-grill.

Ved første blikk er det lite som tyder på fornyelse – heldigvis, vil mange si. Det minner om en erkebritisk hotellrestaurant, riktignok med nye stoler og et svært åpent kjøkken, befolket av tungt tatoverte kokker. Men gardinene er fremdeles tunge og blomstrete, veggpanelet mørkt. En blid servitør viste oss til bordet, uten å ta notis av de store jakkene våre.

Menyen var skuffende kort. Et par småretter, dagens fisk og kjøtt, samt en treretter til 525 kroner. Vi fikk en liten appetittvekker av hjemmelaget flatbrød med hjortemousse med sennepsfrø og rødløk-kompott. En god kombinasjon av viltsmak og sødme.

Grillens treretter startet med «tartar», men oksekjøttet var ikke rått. Det hadde fått en omgang i grillen, som så mye annet denne kvelden. De fine nyansene fra eplegelé, steinsopp, revet og tørket eggeplomme forsvant i røyksmaken. I glasset hadde Pepper fått Von Winning fra 2017. Riesling til tartar er ikke dumt, men den kraftige røyksmaken kompliserte vinvalget.

– For mye røyk hos deg, for søtt hos meg.

Min tykke belgiske vaffel var dekket av saftig kongekrabbe og pisket crème fraîche, men den søte smaken av vaffelen ble alt for dominerende, knapt et snev av pepperroten nådde gjennom.

Bog av iberico-svin var mørt og deilig grillet, overøst med strimlet syltet squash, svartgrillede småløk og jordskokk, grillet og kremet. De syltede grønnsakene og en sjysaus av sitron var fin kontrast til smaken av salt og røyk. I glasset, Châteauneuf-du-Pape fra Château La Nerthe på servitørens anbefaling, en flaske åpnet kvelden før. Et for kraftig vinvalg til det lyse svinekjøttet.

På min tallerken fløt en tykk skalldyrsaus over i en irrgrønn ertepuré, servert til salt klippfisk. Det var godt, om enn ikke særlig elegant.

– Det er ingenting å utsette på råvarene og håndverket. Men kombinasjonene sitter ikke helt.

Oppusset

– Jeg synes det var koseligere før, sa gjesten ved siden av oss.

– Det synes de fleste, svarte servitøren.

Visstnok er deler av Bristol Grill nå avsatt til frokost, for kampen om frokostgjestene er viktig for hotellet.

Peppers dessert smakte høst og skog: Blåbærmousse dekket av et tynt lag hvit sjokolade, med blåbærmarengs og tykkmelksorbet med timianolje. Min dessert var en anonym brownie med dyprød iskrem med diskré smak av rødbete.

Tross få gjester ble vi langt fra overøst med oppmerksomhet. Ingen fylte vannkaraffelen, og ventetiden mellom rettene var lang. Da vi ba om kaffe og regning, ble kaffen glemt, og da regningen kom var den fullstendig feil, med kun et glass vin slått inn. Vi sa fra, og fikk en regning på 1800 kroner hvor det nå bare manglet to glass vin.

– Pussig. Jeg tenker på Hotel Bristol som et restaurantfaglig solid sted. Til å være nesten hundre år, virker stedet merkelig uferdig, sa Pepper.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.